Templer og folk i Yogyakarta

Dag 1 i Yogyakarta

Herlig! Vi hadde morgenen fri. Spiste frokost på hotellet og vandret litt rundt i gatene utenfor hotellet.

gud av underverdenen og symbol på tid
Hotellet vårt

Landsbyliv

Templer og folk i Yogyakarta
Vår guide i Ca

Dimas, vår guide i Yogyakarta, kom med bil og sjåfør og tok oss med på nye eventyr. Først ble vi tatt med til en landsby for å se hvordan vanlige folk på Java lever. En lokal guide, en ung kvinne, tok oss med rundt i landsbyen med hest og kjerre.

Templer og folk i Yogyakarta
Butikk i landsbyen Candirejo

Vi besøkte et kjøkken der to kvinner friterte snacks laget av kasawa-rot. Kvinnene satt på gulvet. På ovnen, som vard vedfyrt, Friterte de kasawaringer som skulle selges på marked. Vi fikk en innføring i hvordan snacksen ble fremstilt og vi fikk selvfølgelig smaksprøver.

Templer og folk i Yogyakarta
Steking av kasawarot-snacks
Templer og folk i Yogyakarta
Barna følger med

Guiden og hesten tok oss med videre gjennom landsbyen til et privathus. Der fikk vi komme inn i en storstue som ble benyttet til blant annet konserter med lokal musikk, og vi fikk se og prøve tradisjonelle javanesiske instrumenter.

Templer og folk i Yogyakarta
Besøk i landsbyen Candirejo
– javanesiske instrumenter

Landsbyen var et kooperativ og vår guide viste oss hva og hvordan de dyrket frukt og grønnsaker, mango, papaya, kaffe Til slutt ble vi servert jasmin-te og lokale kaker, og transportert tilbake til Dimas som ventet ved bilen.

Templer og folk i Yogyakarta
Kaker til teen

 

 

 

Litt bakgrunnsstoff

Underveis til lunsj, fikk vi vite mer om Java og livet der av Dimas, vår guide. Han fortalte at pensjonsalderen i Indonesia er 55 år, minstelønnen på Java er ca. 1000-1500 kroner måneden og en kopp kaffe ute koster 20 kroner. 70 % av den indonesiske befolkningen er muslimer, mens de resterende 30 % fordeler seg på buddhister, kristne, hinduer og andre religioner. Han fortalte at Indonesia var kolonisert av nederlenderne i 350 år, frem til 1949. Nederlenderne var meget brutale koloniherrer og indoneserne så på invasjonen av japanerne i 1942 som en mulighet til å bli fri fra nederlenderne. Det ble de omsider i 17. august 1945. Unge indonesere bærer ikke nag til nederlenderne i dag. Dette er en versjon som ikke er blitt fortalt riktig slik i våre historeibøker.

Borobudur

Templer og folk i Yogyakarta
Borobudur

Etter lunsj, besøkte vi Borobudur, et av verdens største buddhistiske monumenter.

Borobudur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Borobudur ble bygget i perioden 750 til 850. Templet ble benyttet til utøvelse av buddhismen i perioden 9. århundre til 14. århundre. Deretter ble templet forlatt, men etter gjenoppdagelsen av templet på 1800-tallet, ble det restaurert tilbake til et buddhistisk arkelogisk sted.

Javanesisk ballett

Templer og folk i Yogyakarta
Javanesiske dansere

Etter omvisningen i Borobudur, tok Dimas, vår guide, oss med til middag og javanesisk ballett. Balletten fortalte en historie om kjærlighet, svik og sjalusi.

Templer og folk i Yogyakarta
Javanesisk ballett

Dagen var over og vi satt igjen med mange nye inntrykk.

Dag 2 i Yogyakarta

Sultanens palass Karton Ngayogyakarta Hadiningrat

gud av underverdenen og symbol på tid
Sultanens palass

Dimas og sjåføren tok oss med til sultanens palass. Over inngangen til palasset var et bilde av Khali, gud av underverdenen og symbol på tid.

Templer og folk i Yogyakarta
Khali – gud av underverdenen og symbol på tid

Khali er den sterkeste guden fordi han har tiden i sin makt. Derfor er han satt til å vokte palasset. Dimas viste oss rundt i palasset. Palasset var langt enklere enn noe europeisk palass vi har sett. Sultanen hadde stilt ut lamper, vaser og porselen. Til og med kjøkkenredskaper sto i glassmonter; potetmoser, rivjern, plastskjeer med mer. Slike ting som finnes i ”alle” norske kjøkken.

gud av underverdenen og symbol på tid
Grytevotter og kjøkkenredskaper i sultanens utstilling
gud av underverdenen og symbol på tid
Sultanens utstilling

 

Vi fikk også kort innføring mønstrene som ble brukt i batikk. Ulike mønster for kvinner og menn og noen mønster kunne kun brukes av sultanen og dronningen.

Vannpalasset Taman Sari

Templer og folk i Yogyakarta
Inngangen til vannpalasset

Etter å ha sett sultanens palass i Yogyakarta, ble vi tatt med til vannpalasset Taman Sari, der sultanen, hans kone og hans 30 konkubiner pleide å tilbringe somrene. Den lokale guiden, Triani, viste oss rundt.

Templer og folk i Yogyakarta
Guiden Triani
Templer og folk i Yogyakarta
Sultanen sto i dette vinduet og kastet en rose til den konkubinen han ønsket å tilbringe tid med

Hun fortalte hvordan sultanen sto i et vindu og beundret sine konkubiner der de badet i sitt basseng. Han valgte ut den som skulle få bli med til hans private bad ved å kaste en rose til en av kvinnene.

Templer og folk i Yogyakarta
Sultanens private basseng

Den utvalgte fikk bli med til hans basseng deretter tilbragte de tid sammen i et tilstøtende rom. Triani fortalte med stor innlevelse og glimt i øyet.

Templer og folk i Yogyakarta
Sengen der sultanen og hans konkubine kunne slappe av etter badet

Hun tok oss med videre til den underjordiske moskeen i palasset og deretter på vandring rundt i landsbyen som lå i tilknytning til palasset. Alle som bodde i landsbyen, jobbet for sultanen. De hadde fått gratis hus og gratis tomt og de betalte ingen skatt. De fikk ikke selge huset de bodde i.

Templer og folk i Yogyakarta
Landsbyliv

Vi gikk sammen med Triani til den lokale kaféen for smake på kopi luwak, verdens dyreste kaffe. Kaffen produseres ved at en asiatisk palmesivett spiser modne kaffebær. Bærene går gjennom fordøyelsessystemet. Fruktkjøttet fordøyes mens bønnene kommer hele ut. De vaskes og renses for avføring og deretter brennes de og males til kaffe.

Templer og folk i Yogyakarta
Kopi luwak

Vi kjøpte med oss en pose kaffe hjem. Triani ledet oss gjennom de smale gatene tilbake til Dimas som ventet på oss ved inngangen til palasset.

Templer og folk i Yogyakarta
Butikk i landsbyen

Han tok oss med til fuglemarkedet. Der var all verden fugler, både høner, hvite duer, papegøyer, undulater og mange vi ikke kjenner navnet på.

Templer og folk i Yogyakarta
Fuglebur med papegøye

Vi så aper og flaggermus som ble solgt som mat.

Templer og folk i Yogyakarta
Macakaer tilsalgs

I en kasse vrimlet det av små kyllinger som var farget i lilla, gult, grønt osv. Disse ble solgt som leketøy til barn.

Templer og folk i Yogyakarta
Fargede kyllinger

Lunsjen ble inntatt på en lokal restaurant og vi spanderte på Dimas og sjåføren. Peter og jeg spiste en suppe med biff og ris, sjåføren og Dimas spiste nasi goreng. Peter drakk øl, vi andre vann. Lunsjen kostet 157.000 IDR (litt over 100 NOK).

Prambanan

Prambanan

Dagens tempel var Prambanan, Indonesias største hindutempel bestående av 240 templer.  Prambanan ligger noen kilometer utenfor Yogyakarta og ble anlagt i år 850 og deretter utvidet av ulike herskere frem til 930. Vulkanen Merapi hadde et utbrudd på denne tiden og templet ble forlatt. Etter et kraftig jordskjelv på 1500-tallet, kollapset tempelet og først på 1800-tallet ble det gjenoppdaget offisielt. De nederlandske koloniherrene gjenreiste deler av templet frem til 1953,. I 2006 ble Prambanan rammet av et nytt jordskjelv, og mye ble ødelagt. I dag er templet delvis rekonstruert og tar i mot cirka en million besøkende i året.

Templer og folk i Yogyakarta
Prembanan

Templet er spektakulært og derfor et yndet fotomotiv. Utallige selfies ble tatt mens vi var der.

Dagen var på hell og vi satte kursen mot hotellet.

Besøk på Orangutan Clinic Center and Quaranteen (OCCQ)

galdikas
Sengen ombord i båten

Den tredje dagen på Kalimantan våknet vi igjen til lydene fra regnskogen, fugler, aper, innsekter – det er fantastisk å starte en dag med regnskogen som ”bakteppe”. I dag skulle forhåpentligvis min drøm gå i oppfyllelse – å få ha orangutanger på nært hold, kanskje få holde en, til og med… Vi skulle besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen (OCCQ)

Frokosten ble ”som vanlig” servert på øvre dekk og ”som vanlig” besto frokosten av toast, eggerøre, minibananer (himmelsk søte) og flytende jordbærsyltetøy. Båten fosset nedover elven mot Kumai, byen der båten la til. Vi skulle bli hentet av en guide ved bryggen og kjørt til OCCQ.

galdikas
Den lokale restauranten I Kumai

Vi kom inn i den meget lokale restauranten som lå i tilknytning til bryggen (etter å ha gått gjennom privatboligen til eieren av båt, brygge og restaurant). Der lå det beskjed til oss om at Dr. Biruté Mary Galdikas, grunnlegger av Camp Leakey, OFI og OCCQ ønsket å treffe oss en time senere. Det var en hyggelig beskjed å få. Vi hadde ikke forventet annet enn at noen viste oss rundt på senteret. Vi ble servert kaffe og noen av de ansatte smilte lurt da de tilbød oss durian-frukt. Denne frukten lukter ubeskrivelig ubehagelig, men smaker veldig søtt og er høyt elsket, både av mennesker og dyr, i Sør-Øst Asia. Dog er det forbud mot å ta den med inn på hoteller og offentlig kommunikasjon.

OCCQ

orangutangene i kalimantan
Orangutan Care Centre and Quaranteen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da vi ankom OCCQ, ble vi bedt om å vente på professoren, hun var forsinket. Senteret var inngjerdet og vi måtte vente ved vakten utenfor bommen. Etter 45 minutter kom Dr. Galdikas’ assistent gjennom 30 år, for å hente oss. Hen meget søt og hyggelig indonesisk kvinne. Hun tok oss med til kontoret der vi fikk sette igjen veske, sekk og fotoutstyr. Det er ikke lov til å fotografere på området. Vi fikk utdelt munnbind til bruk i nærheten av orangutangene og ble bedt om å vaske hendene.

orangutangene i kalimantan
Sikkerhetsvakt på OCCQ

Hun viste oss rundt, fortalte og forklarte. Vi fikk se området der de voksne orangutangene hadde sine bur. Der fantes det store hannaper som ventet på å bli satt fri, Der var en mor med unge som var skadet og hadde hatt behov for medisinsk hjelp.

Noen bur var tomme. Denne dagen var det hunnene sin tur til å gå på jungelskole. Hannene måtte vente til neste dag. Noen viste sin tydelige misnøye med det ved på lage prustelyder og strekke hendene ut mot oss, som om de var uskikkelige barn.

orangutangene i kalimantan
Bilde fra Pondok Tanggui

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Assistenten tok oss med ut i jungelen. Det var bygget gangveier av tre slik at vannet kunne renne under dem i regntiden, og de ansatte slapp å bli våte. Vi kom til stedet der de store hunnene hadde sitt skoleområde. Assistenten lokket på apene, men ingen kom. Vi måtte returnere med uforrettet sak.

galdikas
Bilde fra Camp Leakey

Ny runde med håndvask. Vi ble tatt med til ungdommenes jungelskole. Der traff vi 6-7 ivrige typer som gjerne skulle hilse på oss. En vakker hunn fikk beskjed om å sette seg ned. Hun ble fornærmet og gjemte seg under en bastmatte. Klassens klovn og urokråke, en fyr som var altfor tynn og feilernært, (Han var sannsynligvis hentet hos en lokal familie som hadde

galdikas
Camp Leakey

hatt han som kjæledyr og fôret han med ris), gjorde mange forsøk på å komme bort til oss. Til slutt lyktes han nesten. Han tok meg rundt håndleddet – en varm liten hånd, men så ble han tatt bort. Han kvitterte med å stupe kråke over hun som lå under bastmatten. Igjen og igjen kastet han seg over henne, pakket matten over henne. Som å se et lit barn leke og herje.

Ferden gikk videre til solbjørnene. På vei dit så vi en kassuar, fugl fra Papua, som var blitt hentet i en nedlagt dyrehage. Vi fikk se facilitetene til bjørnene – bur med utgang til noen mål skogområder. Noen av bjørnene skulle settes fri etter hvert, mens andre var for gamle og måtte fortsette å leve på senteret.

De små orangutangene

Nå nærmet vi oss besøkets absolutte høydepunkt: Besøk i ”nursery school”. Etter nok en håndvask, gikk vi til området der de minste, foreldreløse orangutangene holdt til. De hadde bur der sov sammen. Da vi kom, hadde de små akkurat blitt dusjet. Det var varmt mitt på dagen og de trengte en avkjøling. Vi fikk beskjed om å sette oss på en benk ved klatrestativene til ”nursery school”.

orangutangene i kalimantan
Bilde fra Pondok Tanggui

Så kom de små! De kom trillende og trampende med utstrakte hender. De ville opp til oss. Men fordi vi kunne bære med oss smitte, fikk de ikke lov til å komme i nærkontakt med oss. Likevel… i løpet av den halve timen vi tilbragte med de små, klarte de å nå bort til oss noen ganger. Lille Doris så rett på meg da hun kom til lekeplassen. Hun gikk mot meg med utstrakte hender, men en oppmerksom passer stanset henne – flere ganger. Til slutt klarte hun å klatre opp på mitt fang og legge armene rundt halsen min. En annen liten krabat klatret opp på Peters rygg og la armene rund halsen hans.

Etter hvert mistet vi nyhetens interesse og en durian frukt i klatrestativet fikk all oppmerksomhet. En smarting tok frukten og klatret til topps i stativet for å kunne spise den i fred. Det var ikke lett. Til slutt endte hu opp med å måtte dele med seg. Tiden med orangutangene var over.

Professor Galdikas

galdikas
Vårt møte med Dr. Biruté Mary Galdikas

Nå skulle vi treffe professor Galdikas. Vi hadde 40 minutter til rådighet. Galdikas var en meget pratsom dame og vi fikk et innblikk i hennes kamp for orangutangene, samt indonesisk politikk og hennes syn på indonesisk økonomi. Tiden gikk fort og vi hadde et fly å rekke. Dr. Biruté Galdikas ville ikke gi slipp på oss. Vi måtte rive oss løs. Hun fulgte oss de 200 meterne bort til bommen, tok et bilde av oss og gav oss et kyss på hvert kinn og ønsket oss velkommen tilbake.

Vi hadde hatt noen uforglemmelige timer på Orangutan Clinic Center and Quaranteen. Takk for at vi fikk denne unike muligheten!

galdikas
Nam Air til Jakarta

Vår sjåfør fulgte oss til flyplassen i Pangkalan Bun. Vi sjekket inn og ferden gikk til Yogyakarta via Jakartas flotte nyrenoverte fyplass. I Yogyakarta, eller Jogja, som det heter på ”slang”, ble vi møtt av vår guide Dimas, en hyggelig, pratsom og kunnskapsrik fyr på 30 år. Han fulgte oss til hotellet og vi avtalte at han skulle treffe oss klokken 12 neste dag.

Reisens neste kapitel skulle starte.

PS!

Vi fikk mulighet til å besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen fordi Galdikas og hennes virksomhet har et forhold til eierne av Adventure Indonesia som går 40 år tilbake i tid.  Adventure Indonesia er den turoperatøren vi har tatt hjelp av for å planlegge vår reise i Indonesia. Vi forpliktet oss til å gi en donasjon til OCCQ under besøket.

Orangutangene på Kalimantan

orangutangene i kalimantan
Morgen på Sekonia-elven

Da vi våknet dag tre på vår reise, var klokken ett om natten. Vi var lys våkne. Rundt oss var det bekmørkt og luften var fuktig. Båten gynget lett og vi kunne høre lyden av sirisser fra regnskogen utenfor. Etter hvert sovnet vi igjen og våknet igjen før solen sto opp. I dag skulle vi møte orangutangene!

Klotokens mannskap besto av vår guide, Adi, halvt Dayak, kapteinen, hans kone og sønn. Maten ble laget av kapteinens kone i et meget enkelt kjøkken. Oppvasken ble også tatt av kapteinens kone, i plastbaljer med vann fra elven.

orangutangene i kalimantan
Langs elven

Da kapteinen kastet loss denne morgenen og båten fortsatte videre opp Sekonia-elven, ble vi servert frokost i solen på øvre dekk. Langs elven så vi neseaper og makakaer. Fra jungelen hørtes en kakofoni av fuglekvitter og apehyl.

Orangutangene får mat

orangutangene i kalimantan
Orangutangene i Pondok Tanggui

Første stopp var fôringsstasjonen Pondok Tanggui klokken ni. Vi gikk i land og Adi ledet oss en km inn i regnskogen, frem til fôringsplattformen. Klokken 9 kom rangerne med mat; mengder med bananer. Sammen med mange andre sto vi og ventet spent på at orangutangene skulle komme. Etter 40 minutter kom den første. Det knaket i grener og ut av jungelen kom en vakker, rød «dame». Hun satte seg til rette på plattformen og tok for seg av «bordets gleder» – bananer.

orangutangene i kalimantan
Orangutangene i Pondok Tanggui

Da rangerne kom med melk i en stor bolle, var lykken stor. Melken ble drukket i løpet av sekunder og bollen ble slikket godt – flere ganger. Etter hvert kom flere aper, noen med barn. De fleste orangutangene spiste på

orangutangene i kalimantan
Cocktailparty

plattformen. Noen skrelte bananer i en fei og dyttet munnen full, for deretter å klatre opp i trærne og ta bananklumpen ut igjen og nyte den i fred. Andre var så vidt innom plattformen og grafset til seg bananer, puttet dem hele i munnen og fylte hendene, og klatret tilbake inn i regnskogen for å nyte måltidet i ensomhet.

Etter 2 timer måtte vi forlate området. Apene var forsvunnet inn i regnskogen igjen.

Camp Leakey

Vi gikk ombord i klotoken og ble servert lunsj på øvre dekk.  Ferden gikk videre oppover elven til Camp Leakey, og vårt neste møte med de røde apene.

orangutangene i kalimantan
Vi legger til ved Camp Leakey

Vi ankom Camp Leakey før 14. Det gjorde veldig mange andre også. For å komme i land, måtte vi gå over en annen båt og opp på bryggen. Adi viste vei på stiene inn mot fôringsplattformen. På veien viste han oss

orangutangene i kalimantan
Kjøttetende plante

kjøttetende planter, planter som ble brukt som medisin mot nyresten, høyt blodtrykk, bra for fordøyelsen, bra for huden osv. Adis mor var dayak. Hun vokste opp i jungelen og hadde lært Adi mye om hvordan man kan bruke den.

orangutangene i kalimantan
Orangutang på vei til matfatet

Vel fremme ved fôringsplattformen, fant vi oss en plass med god sikt. En stor hann-orangutang var allerede på plass i trærne nær plattformen. Et enormt, vakkert dyr. En voksen hann-orangutang blir 120-150 cm høy og veier opptil 120 kg. Maten ble servert, bananer igjen og kokosnøtter. Inn fra sidelinjen, 20 cm fra Peters ben kom en sulten frøken. Snart var også denne

orangutangene i kalimantan
På vei til «restauranten»

plattformen full av store røde aper pluss noen små apebarn. Vi gledet oss over å se dem på dem og deres menneskeliknende oppførsel. Og mon tro syntes de ”apene” på andre siden av snoren var litt merkelige også?

orangutangene i kalimantan
Mor og barn

Da tiden for fôring var over, gikk vi tilbake til båten. På vei dit fortalte Adi en historie om en engelsk turist som ville bade i elven etter at han hadde besøkt Camp Leakey. Mannen badet med to innfødte. Han kom ikke tilbake i live. Han ble drept av krokodiller. Krokodillene hadde ikke spist han. De likte vel ikke turister…

orangutangene i kalimantan
Lazy life

Vel om bord i klotoken, etter å ha hilst på noen makakaer som ville ha min vannflaske, ”tøffet” båten nedover Sekonyer river mot byen og sivilasjonen. Vi ankret opp for natten ved elvebredden. Båten ble fortøyd med tau knyttet til palmeblader.

Middag ble servert på øverste dekk og det var tid for å sove. Vi ble gynget i søvn mens sirissene spilte sin intense sang.

 

 

På vei til Indonesia

Indonesia
Vi forlater Norge

Omsider er vi på vei, nesten syv måneder etter at vi bestilte flybilletter til Singapore. Det har vært en lang sommer. Været har vært fantastisk, men vi har vært på jobb. Endelig er det vår tur til å ha ferie. Og hvilken ferie!

Så langt har alt gått etter planen. Taxien til Lysaker stasjon kom fem minutter før tiden. En artig, godt pålest pakistansk taxisjåfør kom klokken 06:25. Han fortalte oss om hans hjemsted i Punjab, og om jordskjelvet i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Det er viktig å prate med taxisjåfører. Vi lærer alltid noe av dem – om deres hjemland, eller om det landet vi besøker.

Indonesia
Changi flyplass, Singapore

Litt nervøse før denne reisen. Vi visste at vi hadde bare en time og 45 minutter fra flyet vårt skulle lande i Singapore til flyet videre til Kalimantan/Borneo skulle lette. Vel fremme på Gardermoen, leverte vi bagasjen. Vi fikk merket den med ”priority” slik at den skulle komme først på bagasjebåndet i Singapore.  Flyet landet 20 minutter før tiden. Vi hentet bagasjen, og gikk gjennom toll og passkontroll på få minutter. Singapore har god logistikk.

Vi hastet videre til Scoots (Singapore Airlines rimelige alternativ) innsjekkingsdisk. Ingen kø der heller. Vi var reddet og kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen med lavere skuldre og vissheten om at reisen ville gå som planlagt. Trodde vi.

Java, Indonesia

Indonesia
Flyplassen i Surabaya

Da vi mellomlandet i Surabaya på Java, hentet vi bagasjen og gikk gjennom passkontrollen og ut i ankomsthallen, i den tro at det skulle stå en guide å vente på oss der med Ms Soelvi Anette Almankaas på forhåndstrykt skilt. Men, nei… Vi så ingen. Damen i informasjonen ropte opp guiden fra Adventure Indonesia over høyttaleren, men ingen kom.

Det var da det demret litt i mitt hode. Skulle ikke vi ta oss hele veien til Kalimantan (Borneo) å egen hånd? Jovisst, det var det det sto i programmet. Men hvor var den siste billetten? Hvilket flyselskap skulle vi reise dit med? Helt ærlig, vi ante ikke, men damen i informasjonen visste at Nam Air flyr til Pangkalan Bun, Kalimantan. Ut shuttlebus i 15 minutter og inn til innsjekkingsdesken til Nam Air. Vi la frem vår utfordring og våre pass og vips var vi og bagasjen vår sjekket inn.

Pangkalan Bun

Indonesia
Flyplassen i Pangkalan Bun, Kalimantan.

På flyplassen i Pangkalan Bun sto guiden Adi og ventet på oss. Han tok oss med i taxi til bryggen der klotoken, en indonesisk båt, som skulle ta oss opp elven til Camp Leakey og orangutangene.

For å kunne komme ut til båten, måtte vi gå gjennom hjemmet til en indonesisk familie, og ut på en brygge som hadde sett bedre dager.

Indonesia
Adi og Peter (legg merke til det «persiske» teppet på bryggen)

Vel om bord i klotoken, som skulle være vår hjem de neste to dagene, fikk vi anvist suite med balkong på øvre dekk. Virkelig i Golden Trekkers stil. Peter var sikker på at det var der vi skulle sove, men jeg tvilte… Peter fikk rett. Vi skulle sove på øvre dekk – utendørs – i en seng redd opp med Mr. Bean lakener. Det var både dusj og toalett om bord. I toalettet spylte man ned med en øse vann, og dusjen var ubeskrivelig. Men den virket.

Indonesia
Neseape av Bjørn Christian Tørrissen.

Utsikten var upåklagelig! Elven, regnskogen og neseaper i trærne langs elvebredden.

Indonesia
Måltid tilberedt på båten – enkelt, men godt.

Vi ble servert et nydelig måltid i vår suite. Mannskapet hengte opp myggnett og vi kunne legge oss på madrassene på gulvet sammen med Mr. Bean. Utenfor hørte vi jungelens lyder, og bølgeskvulp.

 

Vår første reiseetappe var unnagjort. Vi var fremme i Indonesia.

 

Årets eventyr nærmer seg

Årets eventyr
Bali 2013

Hvert år åpner det seg nye muligheter for å oppleve ett eventyr. Første januar deiser det inn 25 nye feriedager på feriekontoen, og med vissheten om at juni kommer med null i skattetrekk og noen tusenlapper ekstra i utbetaling, kan man planlegge sin egen drømmereise, sitt eget eventyr.

Årets eventyr
Klar for eventyr

Jeg elsker virkelig planleggingen, drømmene, prosessen med å «bli kjent med» et nytt reisemål. Inspirasjonen kommer via et TV-program, et reisemagasin, en film… Jeg har innsett at drømmer kan bli virkelige, man kan gjøre dem virkelige.

Årets eventyr
Politibil på Bali

Årets reisemål er Indonesia. Vi har vært i Indonesia før – på Bali. Denne gangen skal besøke flere av Indonesias 17.508 øyer, nærmere bestemt Borneo (eller Kalimantan som den indonesiske delen av Borneo heter), Java, Sulawesi og Bali. Vi tenkte at vi skulle ta en

Årets eventyr
Borneo 2015

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

utflukt fra Bali til Lombok, men der har det vært to kraftige jordskjelv de siste to ukene, så vi får vurdere nærmere når vi er på Bali.

Når årets eventyr nå nærmer seg med stormskritt (fem dager igjen) og snart er blitt til virkelighet, må jeg ærlig innrømme at fantasien og drømmene får ny næring. Tankene går til neste ferie. Hva skal vi gjøre neste sommer?

Neste sommer

Jeg fikk omsider trumfet gjennom at vi MÅ ha en tur til New York. Vi kan ikke ha reist verden rundt uten å ha vært i New York. Vi drar dit i november. Peter holdt igjen lenge, men ga seg til slutt (jeg har vel mast i to år). Til gjengjeld

Åerets eventyr
Seiling

krever han at han skal bestemme neste års reisemål. Og hvor vil Peter? Jo han vil seile i Stillehavet, inspirert av den danske familien Erichsen, som seiler jorden rundt på tre år i serien Ekspedisjonen – Kurs mod fjerne kyster.  Vi kan ikke seile, og vi kan ikke reise jorden rundt. Men vi kan besøke noen av de stedene familien Erichsen besøkte, med hjelp av en som kan seile båten for oss.  Letingen starter. Fransk Polynesia? Vanuatu? Tahiti? Eller kanskje Hawaii? Tiden vil vise hva vi velger, og om det blir seiling.

Årets eventyr
Pakking

Det er jo bare fem dager igjen. Det er mye som skal med – både praktisk, lett og pent tøy. Kikkerter, kameraer, ladere, trekkingsko, pensko, hodelykter, regnponchoer,

Årets eventyr
På vei til regnskogen

Macen, sekker, parfymer, myggspray, malariatabletter, negllakk, pass, flybilletter, oversikt over reisen, utskrifter av hotellbestillinger… Nå må vi pakke!

 

Madrid – resten

Madrid igjen
Hjemme på Fornebu

Tiden fra vi kom hjem fra Madrid har vært fylt med jobb og jeg fikk aldri skrevet noen ordentlig avslutning på Madridturen. Jeg begynte i ny jobb 1. mai og ble kastet rett ut i medarbeidersamtaler, lønnsforhøyelser og halvårsavslutning.

Men man skal alltid fullføre det man har startet og derfor skriver jeg om de siste dagene i Madrid her.

Dag tre i Madrid

Vi var aklimatisert. Frokosten skulle inntas på en restaurant på Gran Via. Vi visste hvor vi skulle gå. Trengte ikke nøle, trengte ikke se på kartet.

Madrid igjen
Palacio Real

Frokosten var  spansk omelett og flauta med Iberico skinke, kaffe og ferskpresset appelsinjus. Etter en time i solen, gikk vi og kjøpte billetter til Hop on hop off. Hop on hop off er en enkel måte å se de viktigste severdighetene i en by på. Vi passerte Puerta Alcala, Banco de Espanha, Palacio Real, Plaza Mayor. Mercado de San Miguel, forbi Pradomuseet, Puerta del Sol. Da vi kom til «vår» gate, Gran Via, hoppet vi av. Lunsj sto for tur. Truende skyer på himmelen. Så kom regnet. Jeg kjøpte en paraply. Peter skulle som vanlig ikke gå under med meg. «Jeg tåler da vann», var hans kommentar, for så å stikke hodet inn under paraplyen likevel.

Madrid igjen
Kråkebolle til lunsj

Dagens lunsj skulle inntas på Mercado de San Miguel, Madrids fantastiske matmarked med spanske, og andre Middelhavsdelikatesser, viner, Cava, øl og sangria. Vi gikk fra disk til disk og nøt pinxos med gambas, laks og skinke, verdens mykeste bøffelmozarella og krabbesalat med sjøgress. Vi spiste kroketter, kråkeboller og fantastiske oster. Vi drakk cava og sangria.

Madrid igjen
Krabbetartar

Mellom munnfullene, klaget Peter over uskarpe bilder tatt med mobiltelefonen. Den er to år og det er på tide å bytte den ut. Jeg tok likevel en titt på den og oppdaget at plasten fremdeles satt på linsen… Straks tok gubben skarpere bilder! Hva kan man si…?

Regnet ga seg og vi kunne gå ut i gatene igjen og tilbake til hotellet.

Madrid igjen
Sangria

Etter et par-tre timer på rommet med bloggskriving og bilderedigering, gikk vi ut i en av sidegatene til hotellet. Der fant vi et tapassted med flere spanjoler enn turister. Sangria og tapas; batatas bravas, kroketter, Ibericoskinke, Manchegoost. God stemning i restauranten.

Dag fire i Madrid

Ny dag, nye muligheter. Værmeldingen viste regn. Solen skinte fra skyfri himmel. Vi gikk bortover Gran Via. På fortauet utenfor HM hadde det samlet seg en menneskemengde. Det var en demonstrasjon mot HMs utnyttelse av arbeidskraft i utviklingsland.

Madrid igjen
Galleria de Arte David Bardia

Flautas, appelsinjuice og kaffe til frokost. I dag ville vi ta livet med ro, vandre gatelangs i Madrid og besøke galleriet der en kubanske kunstneren Ernesto Villanueva stilte ut sine bilder i 2015. Ernesto Villanueva er en kunstner vi kom i kontakt med i hans galleri på Obispo, shoppinggaten i Havana, Cuba. Dessverre var galleriet stengt og ingen av Villanuevas bilder var utstilt der lenger.

Madrid igjen
Lokal bar

Vi satt på en lokal pub og drakk øl. Her fikk man ikke peanøtter til ølen, men stekte poteter og chorizo.  Et annet sted fikk vi en liten skål paella til vinen.

Dagen ble avsluttet på steakhouse med en skikkelig bakt potet til!

Dag fem i Madrid

Prado
Madrid igjen
Prado

Frokost med skinke og ost, kaffe og ferskpresset appelsinjuice. Denne dagen sto Prado for tur. Prado museet er enormt, det var langt mer enn vi kunne overkomme på en dag. Her er utstilte verk av Goya, Rembrandt, Rafael og mange fler. Vi jaktet på bildet, Las Meninas av Diego Velazques, som er inspirasjonen til kunstinstallasjonene Las Meninas som består av over 80 figurer dekorert av kulturpersonligheter i Spania.

Lunsjen på fortausrestaurant; burger med chips og guacamole.

Madrid igjen
La Menina

Etter lunsj fortsatte jakten på flere Las Meninas. Vi fant mange, men langt fra alle.  På Puerta del Sol, Madrids midtpunkt (0 km til sentrum) ,  står Madrids byvåpen, Bjørnen og jordbærtreet. Plassen er alltid full av folk; tursiter, jøglere, selgere og lommetyver (de hørte vi bare om).

Madrid igjen
Gatelangs

Den siste kvelden i Madrid, tilbragte vi i området rundt Plaza Mayor. Mange turistfeller, men også mange hyggelige steder. Vi fant et lite sted og spiste… tapas!

Den siste dagen i Madrid

Madrid igjen
Hotel Atlantico, Gran Via

Siste dagen sto vi opp tidlig, pakket kofferten og sjekket ut av hotellet, før vi gikk ut i byen for å finne en frokostrestaurant. De siste innkjøpene ble også gjort; lagrede Iberico-skinker og manchegooster., drammeglass til barna (vi har kjøpt glass til dem på alle våre turer).

Lunsj i Mercado San Miguel – ny omgang med ubeskrivelige delikatesser.

Tid for å forlate Madrid. Vi har hatt seks fantastiske dager. Madrid har fantastisk mat, ubegrenset shopping, kultur og underholdning for enhver smak.

Endelig hadde Peter fått jule- og bursdagspresangen sin.

 

Madrid – tapas, vin og sider

Madrid 1
Golden Trekker på tur

Madrid! Vi kom hit onsdag ettermiddag, halv seks. Solen skinte og det var i overkant av 20 grader. Hotel Atlantico, der vi bor, ligger virkelig midt i smørøyet, på Calle Gran Via. Her vrimler det av mennesker. Gaten er et shoppingmekka og tapasbarene ligger tett.

Da vi ankom hotellet, hvilte vi litt og så bar det ut i gatene.

MaDRID 1
Hotel Atlantico

Gigantiske Zara- og HM-butikker. McDonalds i et standsmessig bygg. I sidegatene er det mange små, lokale tapas- og ciderbarer. Vi valgte oss en bar – litt tilfeldig, men med tilsynelatende lokal kundekrets. Et himmelsk lite måltid med manchego ost, Iberica skinke og Iberica filet, grønne oliven, canapes med reker og tomat… Og to øl. Det kalles lykke!

Klokken 23:15 denne kvelden hadde vi en reservasjon på verdens eldste restaurant (iflg. Guiness World Record), Restaurante Botin. Spedgris  sto på menyen.

Madrid 2018
Kvart spedgris

Nede i en eldgammel kjeller fra 1725, ble vi servert en kvart ovnsstekt «grisekno» hver – med poteter. Smaken var som ribbe, men kjøttet var mørere . Ubehagelig å se hva man spiste… God stemning med god vin og levende musikk. Tre spanske musikkstudenter med banjo og gitar fremførte tradisjonell spansk musikk.

Dag to i Madrid

Sen frokost på Pans. Vandring gatelangs.

Madrid 1
Guillermo og Pedro på Gran Via

Pinxo-lunsj med sangria på TXapela på Gran Via. Ved bordet ved siden av oss satt en eldre, spansk mann. Han pratet i vei med Peter, kommenterte maten vi valgte og kom med gode råd om hva vi burde spise – alt på spansk. Da Peter presenterte seg som Pedro og meg som Silvia, fikk vi kortet til Guillermo, som han het. Han viste seg å

Madrid 1
Pixos på TXapela, Gran Via

være en pensjonert bokbinder. Etter at mennene hadde tatt farvel ved to-tre håndtrykk, og Guillermo hadde kysset min hånd fem ganger, gikk vi hver til vårt. «Ring meg om dere er i Madrid en annen gang, jeg har både fasttelefon og mobil», var avskjedsordene.

Gatelangs i Madrid

Las Meninas
Palacio Real

Vi vandret videre til Plaza de Espana med statuen av Don Quijote, og deretter til slottet der den spanske kongefamilien bor, Palacio Real. Drikkepause på en gammel vinbar. Her fikk vi en liten skål med paella til drinkene. Neste mål var Plaza Mayor, det store torget i Madrid.

Madrid 1
Plaza Mayor

Torget ligger i gamlebyen og er omkranset av mektige bygninger. På dagtid er det fylt med gjøglere og muligheter for å ta bilder med flamenco- eller matadorkostymer.  Rundt hele torget ligger restauranter som serverer spanske spesialiteter til langt høyere priser enn ved Gran Via. En stor opplevelse var Mercado San Miguel. Vi gikk gjennom dette fantastiske matmarkedet som huser over 30 spisesteder. Vi var enige om at morgendagens lunsj skulle inntas her!

Madrid 1
Puerta del Sol

Bena begynte å bli slitne. Vi vandret i retning hotellet vårt på Gran Via, over

Madrid 1
Bjørnen som spiser av jordbærtreet – symbolet for Madrid

Puerta del Sol, plassen som regnes som midten av Madrid og midten av Spania. Her var mange levende Disney-figurer og folk som hadde kledd seg ut som statuer. Snart kom vi tilbake til hotellet. Vi hadde nok tilbakelagt 5-6 km så langt denne dagen.

Så var det middagstid – klokken ti om kvelden. Vi gikk tilbake til Plaza Mayor og bestemte oss for å spise på Museo de Jamon. Denne restauranten viste seg å være en skikkelig turistfelle, dårlig tapas til høye priser. Til alt overmål begynte det å blåse og regne. Vi fant en taxi og dro tilbake til hotellet.

Våre første 30 timer i Madrid var over. 30 fantastiske timer i en metropol med lang historie og en spennende kultur.

Over alt hvor vi går i byen treffer vi på Las Meninas. Les mer om de små jentene her: Las Meninas

Madrid 1
Las Meninas

 

 

 

 

 

 

 

En dag for drømmer. For en dag!

 

Drømmer
Fra frokostbalkongen

Klokken er enda ikke ti. Sitter på balkongen. Solen varmer og det dufter sjø. Naboen spiller høy musikk. En liten pike står på sin balkong, synger historier. Snart står min kjære opp og vi skal spise frokost.

 

 

 

Denne morgenen leser jeg reisemagasinet Vagabond. Det tar lang tid. Mange av artiklene må følges opp av oppslag på Google. Hvordan kommer jeg meg dit, til nettopp det stedet, det landet? Annonser må granskes. Kanskje finner jeg noe jeg kan kjøpe som kan gjøre neste reise morsommere, enklere eller mer interessant. Kanskje får jeg inspirasjon til en aktivitet eller opplevelse dit jeg skal reise neste gang. Kanskje en ide til en reise jeg ikke har planlagt enda.

Drømmer
Sultan Omar Ali Saifuddin Mosque

Nok om det. Når jeg finleser Vagabond, dukker Brunei opp i teksten, ikke en gang, men to! Er Brunei blitt det neste store mål for masseturismen?

 

 

 

Drømmer
Ved Sultan Omar Ali Saifuddin Mosque

 

 

 

 

 

 

 

 

I så fall kan jeg si med en viss stolthet: Vi var der før alle charterturistene. Vi «oppdaget» feriedestinasjonen, Brunei… etter at naboen hadde vært der før oss… Naboen var der dessuten flere dager enn oss.  Jeg regner etter. 3 % av vårt sameie her på Fornebu, har vært i Brunei. Spørs om det er representativt for den norske befolkningen. Har 3 % av Norges befolkning besøkt sultanatet Brunei? Brunei som er ett av tre land på Borneo, verdens tredje største øy. Landet vi besøkte i åtte timer og hvor vi slet med å få tiden til å gå de siste to. Er Brunei det nye Mallorca? Les mer om vår dag i Brunei her: Vår dag i sultanatet Brunei.

Snart skal vi ut å reise igjen. To reiser er planlagt og bestilt.

Madrid

Drømmer
Snart skal vi til Madrid

Først går turen til Madrid. Vi reiser i morgen. Det er Peter sin jule- og bursdagspresang fra meg.  Vi har vært i Madrid begge to, men det er mange år siden, og aldri sammen. Nå skal vi vandre gatelangs, spise tapas og drikke vin, gå innom museer, kunstutstillinger, shoppe litt – en ferie der ikke opplevelsene står i fokus, men nytelse og ro.

Drømmer
Changi, flyplassen i Singapore
Drømmer
Changi Airport – Singapore

Årets sommerferie er også planlagt. I august setter vi oss på flyet til Singapore. Reisen går videre derfra til Indonesia; Borneo, Java, Sulawesi og Bali. Sist vi besøkte Borneo, var i 2014, på den Malaysiske delen. Den gangen vi besøkte Brunei.

Øyhopping i Indonesia

I august er det opplevelsene som står i sentrum. Opplevelser som skal danne grunnlag for så mange samtaler gjennom vinteren.

Drømmer
Frokost med Orangutanger i Singapore Zoo

Vi har fått hjelp av den indonesiske reisearrangøren, Adventure Indonesia, som er anbefalt av britiske Responsible Travel. Vi valgte Adventure Indonesia fordi de kunne tilby en reise med unike opplevelser og fokus på å bevare natur og kultur på de stedene vi besøker. Men først og fremst fordi de kunne arrangere en privat omvisning i  Orangutan Care Centre -OFI. Et senter det først og fremst er forskere som får aksess til.  Det er en «Bucket-list» opplevelse for meg.

Drømmer
På marked med Neha i Dehli

Solen skinner. Det er et par visninger i området folk i bevegelse. Barn har vannkrig. For en dag! Jeg tenker at jeg er heldig som bor på dette vakre stedet, sammen med en fantastisk mann, som deler mine drømmer.

Jeg tenker: Det er faktisk er mulig å gjennomføre de tingene an en gang drømte om, men aldri trodde man skulle få oppleve. Man kan  møte gorillaer i jungelen, hjelpe skilpaddebabyer på vei ut i havet, lære å lage mat hos en

Drømmer
Flytende marked i Bangkok

indisk kvinne i Dehli, kjøre båt på kanalene i Bangkok, lytte til hyenene som beveger seg utenfor teltet i Serengeti, reise å se pyramidene, man kan ta heisen opp i Burj Khalifa, vandre omkring i gamle Havana…

Drømmer som ikke er oppfylt

Jeg drømmer om å reise til Etiopia. Det gjør Peter også. Peter drømmer om å reise rundt i Japan og jeg vil til Papua New Guinea. Vi vil begge til Australia, og jeg vil til Antarktis.

Man kan realisere sine drømmer. Vi realiserer våre drømmer. Nå ser vi frem til å slentre gatelangs i Madrid. I morgen kveld skal vi spise spegris på Restaurante Botin, verdens eldste restaurant, ifølge Guiness World Records. Resten tar vi på sparket.

 

 

 

 

 

 

Sommeren 2018

Sommeren nærmer seg…   På tide å vekke bloggen til live igjen.

Desto større grunn til å drømme seg bort til varme og sol og nye eventyr!

Sommeren 2014
Garden by the Bay, 2014

Sommerens flybilletter er bestilt. Vi (les: jeg ) dro til litt ekstra i år og bestilte premiumbilletter med Singapore Airlines – til nettopp Singapore! Vi reiser i august. Singapore er en fantastisk by og et flott utgangspunkt for reiser i Asia. Vi tenkte vi skulle avslutte ferien vår i Singapore, på et av byens fantastiske hotell, helst på Marina Bay Sands. Men før vi sjekker inn i Singapore, skal vi reise rundt i Indonesia 15-17 dager.  Vi er fremdeles på planleggingsstadiet. Vi har tatt kontakt med tre turoperatører, en britisk, en indonesisk og en norsk. Vi venter på svar fra den norske, Eastern Travel & Tours, som vi reiste med til India i 2014.

Og sommerens opplevelser blir…

sommeren 2018
Sepilok

Vi er i dialog med den indonesiske turoperatøren, Adventure Indonesia., og forslagene så langt er meget lovende og spennende! Det blir templer og vulkaner på Java, graver og stammer på Sulawesi, og orangutanger og annet dyreliv i Kalimantan, indonesisk Borneo. Det er jeg som trumfer igjennom orangutangene nok en gang. Det er ikke noen hemmelighet at jeg har en sterk fascinasjon for disse vakre, røde primatene (og andre aper).

Peter og jeg har to skjønne adoptivsønner på Borneo, Peanut i Sepilok i Sandakan på den malaysiske delen av Borneo, og Gito i Ketapang, West Kalimantan på den indonesiske delen av Borneo.

sommeren 2018Når eventyrene er over, tenkte vi å roe ned på en sandstrand på Bali i noen dager. Ikke for det, selv om vi har vært på Bali tidligere, er det mye vi ikke har sett, så noen utflukter blir det nok der også.

De siste dagene før vi skal fly hjem, sjekker vi inn på hotell i Singapore. Tror jeg skal skrive til Mira, vår filippinske venninne i Singapore, og fortelle at vi kommer. Hun har nok noen tips til oss.

Gjett om vi gleder oss til sommeren!

 

 

Tre dager på egenhånd

Da våknet vi den tredje dagen i Beijing, etter å ha skrevet blogg til klokken var halv tre om natten. Vi var alene. I dag skulle vi selv finne ut hva vi skulle gjøre.

Tre dager på egenhånd
Prime Hotel Beijng

Vi bodde sentralt – noen hundre meter fra Beijings store shoppingdistrikt, Wangfujing. Ergo bestemte vi oss for at frokosten skulle inntas i det området. Vi endte opp med kinesiske pannekaker, pannestekte dumplings, og dumplings som ikke engang Peter spiste opp.

Beijing
Italiensk kaffe i Beijing

I dag MÅTTE vi ha kaffe. Man har ikke kultur for å drikke kaffe i Kina og vi måtte av og til lete etter en god kopp kaffe. I kjøpesenteret AMP fant vi Dunkin’ Donut med espresso og berlinerboller og to gode lenestoler. Vi ble sittende en stund.

Vi vandret videre nedover Wangfujing, inn og ut av butikker. Peter «måtte» en tur innom nightmarket for å se på grillspydene med levende skorpioner og kakerlakker som skulle friteres og spises. Det var høy aktivitet på markedet, til tross for at det var midt på dagen. Folk skulle

Beijing
Delikagtesser på Nightmarket: Skorpioner, grisetryner og grisemager

kjøpe lunsj. De kjøpte mye rart på pinner, men ingen kjøpte skorpioner og kakerlakker. Peter fikk et nesten uimotståelig tilbud av en tysk kineser: «Jeg betaler og du spiser skorpionene». Peter, som den økonomiske mann han er, ble selvføgelig fristet, men takket til slutt nei. Lurer på hvem som spiser disse dyrene, når ikke kineserne gjør det?

 

T-banen

Tre dager på egenhånd
T-banen i Beijing

Disse tre dagene på egenhånd har vi prøvd ut t-banesystemet i Beijing. Det er veldig nytt, moderne og effektivt, men du bør vite hvilken stasjon du skal til og ikke regne med med hjelp.

Engelskkunnskaper er mangelvare i Beijing, til tross for at engelskundervisningen starter i 6-årsalderen. Sommer-OL 2008 i Beijing har bidratt til at skilt og mange instruksjoner er skrevet på engelsk i tillegg til kinesisk.

Til tross for forståelig skrift, har vi klart å ta banen til feil stasjon og feil vei. Vi har  tatt taxi fordi vi ikke har funnet stasjonen noen har forklart oss veien til – på kinesisk… Og vi har endt opp med å gå hjem fordi vi ikke fant ut hvilken perrong  banen gikk fra (bare en stasjon, da).

Beijing Zoo

Beijing
Beijing Zoo – en trist plass for dyr

Vi har tatt t-banen til Beijing Zoo, f.eks. Det var jeg som ville se pandaene. Vi fikk se tre stykker. De lever ikke akkurat under de beste forhold. Men enda verre var det med apene. Vi bestemte oss for at vi ville hilse på sjimpansene og orangutangene.  Vi fant ingen orangutang. Sjimpansene hadde fryktelige forhold; små bur med murgulv og klatrestativ i metall. Dyrene var grå og hadde dårlig pels. De så apatiske ut. Vi måtte bare gå derfra. Orket ikke ta bilder av de triste vesenene og deres skjebner.

Beijing
Hutongene i Beijong

En kveld tok vi taxi til Beijing Hutonger (kostet hele 20 kroner for 15 minutter med taxi) Dette er gamle Beijing. Her er det lave hus og tradisjonelle butikker. Vi tilbragte en times tid i en butikk som solgte te og tilbehør. Vi satt ned, drakk te, pratet med de som drev butikken, og handlet selvfølgelig av dem. En hyggelig og morsom stund. Selv om vi ikke forsto alt hva de sa, og omvendt, hadde vi en felles humor.

Vi har også tatt t-banen til Silkemarkedet i Beijing. Ikke akkurat hva jeg vil kalle marked, men fire etasjer med nesten ekte og ekte merkevarer. Vi gikk gjennom alle etasjene og endte opp med å sitte ned i et tehus og drikke oolong te og handle gaver til oss selv og andre. Wei Wei var 25 år og en dreven selger. Hun snakket et forståelig engelsk og hadde mye å fortelle. Vi gikk derfra med tunge poser.

Da Dong Roast Duck

En kveld gikk vi på Da Dong Roast Duck restaurant. Restauranten er ratet høyt på Tripadvisor.

Beijing
City-life Beijing

Vi gikk til fots, og fant ikke frem. Da spurte vi to unge gutter om veien. De kunne ikke noe særlig engelsk, men brukte telefonen for å oversette og for å vise oss veien. Vi gikk i den retningen de sa, men de kom løpende etter oss fordi de hadde gitt oss feil retning. Vi gikk i retningen vi trodde de pekte ut og da kom de jammen løpende en gang til, helt anpustne, fordi vi gikk feil. De pekte ut restauranten for oss, høyt oppe i et kjøpesenter. Mange bra restauranter ligger i kjøpesentre her.

Beijing
Da Dong Roast Duck Restaurant

På menyen denne kvelden, på Da Dong Roast Duck Restaurant, sto selvfølgelig Peking and. Vi kunne følge med på hvordan de tilberedte  anden over åpen varme. Anden ble servert med  finsnittet agurk, vårløk, nepe, pannekaker, Hoisinsaus og Kaluga-kaviar. Et nydelig måltid.

 

 

Observasjoner til fots

Det vi har gjort mest av i Beijing, er å gå. De første to dagene med Jessie, vet vi at vi gikk omkring 30.000 skritt – hun registrerte jo skrittene. Disse tre dagene på egenhånd, har vi nok gått 5-7 km om dagen. Avstandene er store her i Beijing. Gatene er minst seks felt brede.

Hver kveld har vi gått de samme 7-800 meterne ned til shoppingområdet i Wangfujing.  Hver kveld kommer vi til de eksklusive butikkene (Max Mara, SportMax m.fl.).

Beijing
Kinesisk linedance, tango utenfor den katolske kirken og den katolske kirken i Beijing

Hver kveld danser en gruppe mennesker en slags kinesisk «linedance». Litt lenger ned i gaten, danser en annen gruppe. Ikke noe man melder seg på, man møter bare opp.

Når vi har gått enda noen meter videre, har vi kommet til den katolske kirken i Beijing. Hver kveld danser folk tango på plassen utenfor den katolske kirken. Herrene engasjerer damene, men enkelte damer danser med hverandre. Et slags live kinesisk Tinder? Man kan bare undre.

The End

Beijing
Japansk måltid

Siste kvelden. Vi valgte japansk mat. Et godt valg. Delikate japanske retter med røkt laks, reker, svinefilet og tilbehør. Japansk øl, Asahi, og varm sake.

Etterpå vandret vi de 7-800 meterne tilbake til Prime Hotel Beijing. Fordi de som tigger hver kveld. Forbi de som selger streetfood fra den lille vognen sin. Forbi alle de eksklusive bilene utenfor hotellet. Forbi resepsjonen, der nesten ingen snakker engelsk. Inn på rommet i niende etasje for siste gang.

Vi er kommet til slutten av denne reisen – en passe blanding av kultur, opplevelser og vandring gatelangs. Mennesker som har lært oss noe, som vi har ledd med, til tross for språkbarrierer. Vi har lært historie. Vi har lært om dagens kinesiske samfunn. Vi har levd en drøm og en fantasi fra vi var små, men de små kinesiske barna med store mager grunnet feilernæring, som vi så på tv på 70-tallet, finnes ikke lenger – i hvert fall ikke i Beijing.

Uken i Beijing – en reise som har satt spor.