Livet mellom reiser

Det har gått litt tid nå fra vi kom hjem fra New York. Vi hadde en fantastisk reise og det er garantert ikke siste gang vi besøker «The Big Apple» – Peter ble omvendt – til tross for hans motvilje mot å dra til Trumpland.

Liver mellom reiser
New York

Vi fikk oppleve Thanks Giving paraden og Black Friday på Macy’s.

Livet mellom reiser
Thanks Giving Parade
Livet mellom reiser
Thanks Giving Parade

 

 

 

 

 

 

 

Thanks Giving var en kald dag. -6 grader og vind i New Yorks gater tvang oss innendørs. De fleste butikker på 5th Avenue var stengt. Vi endte derfor opp med å drikke varm sjokolade med krem i Trump Tower, et av de få stedene som var åpne.

Livet mellom reiser
Jul i Trump Tower

 

Siste kvelden i «the City that never sleeps» spiste vi burger på Hellstrøms favorittsted – Minetta Tavern.

Livet mellom reiser
Minetta Tavern

Det var også der Truls lærte seg å lage burger i programmet Truls a la Hellstrøm som gikk på NRK i høst. Miljøet var autentisk og varmt. Burgeren var bare OK, men det er mulig at det skyldtes at vi hadde spist oss lei på tung, amerikansk mat…?

Vi kommer tilbake til New York!

Nye reiser er bestilt

I tiden etter at vi kom hjem, har vi forberedt og feiret jul og nyttår.

Livet mellom reiser
Julefeiring på Fornebu

Resten av tiden har vi brukt på jobb. Det har vært lite fritid siden slutten av november. Men innimellom jobbing og ribbesteking har vi rukket å bestille vår neste reise. Denne gangen skal vi reise med mine foreldre. Mamma jobbet mange år i overførselsavdelingen i Kredittkassen. Hun overførte penger til hele verden, blant annet sendte hun ofte penger til et av verdens store finanssenter, Singapore, og har derfor lenge hatt et ønske om å komme dit. (Mon tro hun tror hun kan hente hjem noen av de pengene hun har overført…?) Og pappa har alltid vært en globetrotter, så han sier ikke nei til en reise!

Livet mellom reiser
Marina Bay

Nå har vi bestilt billetter til Singapore. Vi reiser i mai. På veien dit skal vi mellomlande i Dubai og tilbringe noen dager der. Begge stedene blir hyggelige gjensyn for oss. Vi var i Singapore i august i fjor og i Dubai i 2014.

Livet mellom reiser
Burj al Arab sett fra vannet

Det har tatt litt tid å velge hotell, men vi har en kompis som har bodd flere år i Dubai og han anbefalte Le Meredien Mina Seyahi Beach Resort & Marina, og vi fulgte selvfølgelig hans anbefaling. I Singapore skal vi bo på The Fullerton Hotel Singapore. Vi var innom det hotellet første gang vi var i Singapore, i 2015, og Peter bestemte seg for at der skulle vi bo en gang. Dermed valgte The Fullerton denne gangen. 

Som vi har nevnt tidligere, er vi ivrige poengsamlere, vi samler SAS Eurobonuspoeng. Nesten alt vi kjøper betaler vi enten med et SAS-kredittkort eller vi (les: jeg) handler i nettbutikker knyttet til Trumfbonus. Våre Trumfpoeng overføres automatisk til vår felles Eurobonuskonto og hver 50 kroner i opptjente Trumfpoeng gir 750 Eurobonuspoeng. Nå nylig hadde vi igjen nok poeng til en langreise. I november reiser vi derfor til Shanghai. Så da er både vår- og høstreisene bestilt, kun sommerferien gjenstår.

Reiselivsmessen

Vi tok en tur innom Reiselivsmessen på Telenor Arena forrige helg for å få inspirasjon til sommerens eventyr. Dessverre var messen svært amputert sammenliknet med fjorårets messe og mange av de reisearrangørene vi liker å besøke for inspirasjon uteble. Dog var vi innom standen til den indonesiske ambassaden.

Livet mellom reiser
Indonesiske flagg

Der hadde vi en lang prat med Herry Kostofani, som er ansvarlig for økonomiske og forretningsmessige  ved ambassaden. Vi måtte selvfølgelig fortelle om vår eventyrreise i Indonesia i fjor og Mr. Kostofani ga oss kortet sitt og vi la igjen vårt – Goldentrekkers.

Vi var på flere av reiselivsmessens foredrag. Vista Travel hadde en spennende presentasjon av en gruppereise til Iran. Vi ser ikke bort fra at Iran kan være et av våre reisemål i løpet av de neste par årene. Fantastiske byggverk og spennende gammel kultur.

Vi deltok også på et foredrag holdt av reisebyråene Asiaspesialisten AS og Kiwano Travel. De hadde spennende tanker om først og fremst å selge opplevelser og ikke flybilletter og hotell. Vi ga også dem vårt De tok kontakt med oss dagen etter messen for å høre om vi kan være interessert i å inngå et bloggsamarbeid med dem. Vi er klare for å utdype denne kontakten.

Livet mellom reiser
Vinter på Fornebu

9. og 10. februar er en ny reiselivsmesse – Utforsk Verden. Vi gleder oss allerede. Kanskje finner vi inspirasjon til årets sommerferie der.

Mye spennende som skjer på reisefronten nå. Det blir mange spennende timer foran Mac’en innen alle planer er lagt for 2019.

 

 

 

 

 

New York, New York

«I wanna wake up in the city that never sleeps…» Det er onsdag og vi har våknet fem morgener i New York – fem hektiske dager har vi vært her – fem innholdsrike dager.

New York, New York
USA

Vi, som har reist jorden rundt, har aldri tidligere vært i denne pulserende, ikoniske, «alltid våkne» verdensbyen. Byen der «hvert gatehjørne» har vært med i en kjent film eller TV-serie, byen som er en smeltedigel av verdens kulturer, et mekka for ekshibisjonister og der alle er sin egen lykkes smed – på godt og vondt.

New York, New York
New York

Vi ankom New York fredag kveld. Flyet var fem og en halv time forsinket. Hotellet, Club Quarters Hotel Times Square, lå meget sentralt, få minutters gangavstand til Times Square, og gangavstand til de fleste attraksjoner – spesielt fordi vi kjøpte hver vår Fitbit på Gardermoen og nå er hektet på steg.

Denne ferien har vært litt omdiskutert i vårt hjem. Peter har vært imot å reise til «Trump-land», men etter flere måneder med diskusjoner, endte det med at vi gjorde en byttehandel – han fikk jobbe en kveld vi hadde planer, og jeg fikk reise til New York – med han!

New York, New York
Times Square

Det var kaldt da vi ankom The Big Apple. Dagen før hadde det snødd kraftig og snøen var årsaken til at vårt fly var forsinket. Vi plasserte våre meget lette kofferter (min veide jammen bare 13,1 kg!) på hotellet og gikk ut i New York-natten. Times Square – WOW! Selv han som var så innmari negativ til hele reisen, falt pladask! Før vi hadde vært i byen i 24 timer, visste vi at vi ville komme tilbake hit. Syv dager er kort tid, men altfor dyrt, i New York. Ingenting er billigere enn hjemme. En frokost ute koster fort 40-50 USD, et glass vin koster $ 17 og middagene blir ikke spesielt billige..

Så langt har vi besøkt Empire State og vandret frem og tilbake over Brooklyn Bridge.

New York, New York
Brooklyn Bridge
New York, New York
Empire State

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har stått i 102 etasje på One World Trade Centre og skuet ut over Hudson River og the Statue of Liberty. Vi har sett ned i uendeligheten i 9/11 Memorial, og kjørt en runde med Hop On Hop Off-bussen på sentrale Manhattan.

New York, New York
One World Trade Centre
New York, New York
9/11 Memorial

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har handlet på Macy’s, Century 21 og Antiques on 5th Avenue.

New York, New York
Et julepyntet Macy’s
New York, New York
Antiques on 5th Avenue

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har vandret gatelangs i New York, drukket kakao med krem i Bryant Park, sett livet i Greenwich Village og Hell’s Kitchen. Stått utenfor Trump Tower, gått gjennom høstløvet og blant ekorn og Home Alone-minner i Central Park .

New York, New York
Bryant Park
New York, New York
Skøytebanene i Bryant Park (Home Alone)

 

 

 

 

 

 

 

 

På MoMA (Museum of Modern Art) så vi verk av van Gogh, Picasso, Gaugin, Andy Warhol og mange fler.

New York, New York
Ny møbelmote
New York, New York
Andy Warhol

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har spist hamburgere på The Counter og Planet Hollywood og pølser fra kiosken på Times Square. Vi har spist lunsj på State Grill and Bar og Pekingand på Buddakan.

New York, New York
Mat i New York

 

Et besøk på Broadway-musical er «obligatorisk» når man er i New York. Vårt valg falt på Phantom of the Opera, Freddy Mercury’s fantastiske opera, den musicalen som har gått lengst på Broadway – hele 30 år.

New York, New York
Phantom of the Opera

Wall Street var en skuffelse. Børsen, NYSE, var et flott bygg, men gaten var ganske smal.

New York, New York
New York, Stock Exchange
New York, New York
Wall Street

 

 

 

 

 

 

 

 

Området rundt var møkkete og slitent, ikke slik vi hadde sett for oss verdens viktigste finansdistrikt. Men vi har vært der og Peter har krysset av på sin «bucket-list».

New York, New York
Fra bakgate ved Wall Street

Vi har gått mer enn 75.000 skritt og 55 km disse dagene. Vi har, som vi ofte gjør når vi er på reiser, snakket med folk. Vi traff denne damen på subwayen. Hun sang en sang for oss og vi ga henne litt penger:

New York, New York

En dame på subwayen reiste seg og spurte hvor vi var fra. Vi svarte henne og hun sa at hun var født og oppvokst i New York, men skammet seg over at landet hennes ikke tok vare på mennesker som var psykisk syke (som vår «venninne» på bildet). Altfor mange får ikke den hjelpen de trenger – de sover på gatene eller «klovner» på t-banen. Hun ønsket høyere skatter i USA.

New York, New York
Subway station

 

Det er kveld nå og har vært ute og spist pizza. Det blåste iskaldt i gatene. Peter er blitt New Yorker (glemt er hans enorme motvilje til å reise hit) , han identifiserer seg med (blant annet) disse:

I morgen er det Thanksgiving. Klokken ni starter Macy’s Thanksgiving Parade. Det er kaldt i New York, og det er meldt 28 grader Fahrenheit (-2 grader Celsius) og kraftig vind i morgen. Politibilene er stasjonert i alle gater. New York gjør seg klar til fest. Vi går til sengs, mens dere der hjemme snart skal på jobb.

We’re «in the New York state of mind…»

 

 

 

 

 

 

 

 

De siste dagene

Jeg sitter på Changi Airport og skriver. Changi er den internasjonale flyplassen i Singapore. Det vrimler av folk her,men det hersker likevel en dempet ro over flyplassen. Det er to og en halv time til flyet til Norge skal lette, vi lader mobilbatteriene og tenker tilbake på de siste tre ukene. Det føles som en evighet siden vi forlot Norge – så mange opplevelser, så mange kontraster.

Singapore
Fra et temple på Bali

Bali

Etter å ha forlatt Toraja og Sulawesi, landet vi på Bali. Bali er kjent område. Vi har vært der før – for fem år siden. For oss ble Bali en rolig havn etter alle de intense og opplevelsesrike dagene vi hadde hatt.

Singapore
Hagen til The Seminyak

Det er klart at vi hadde jordskjelvene i Lombok i tankene. Lombok ligger bare 12 km fra Bali og det siste store jordskjelvet var samme dag som vi ankom – bare noen timer før vi landet på Bali. Det målte 6,9 på Richters skala.

Når dette innlegget avsluttes, har vi vært hjemme i to uker - ferien føles langt borte, men minnene om den tar vi frem 
The Seminyak Beach Resort and Spa

Hotellet vårt, The Sminyak Beach Resort, hadde Exitskilt og Tsunamiskilt. Exitskiltene ledet, som alle andre steder i verden, ut av bygningene, mens tsunamiskiltene ledet opp på taket. Personalet hadde tsunamiøvelse hver dag og vi fikk en kort informasjon om forholdsregler da vi ankom.

Singapore
Exit og tsunamiskil

Tross jordskjelv- og tsunamirisken, ble Bali den avslappende delen av ferien; late dager på stranden, god mat og mye søvn. Vi bodde bra på Bali. Et resort på stranden, med behagelig, vennlig service. Vi fant noen fantastiske restauranter, spiste spennende retter, snakket med folk.

Den  første restauranten var vi testet ut, var «in-restauranten» Potato Head. Et kult utested, der vi muligens trakk opp gjennomsnittsalderen med et par år, men der vi fikk fantastisk mat og en lang prat med servitøren om jordskjelv og tsunami og familien hans på Lombok som nå sov ute i telt ved siden av huset sitt, med bilen klar til flukt.

Singapore
Veggen til Potatoe Head er satt sammen av gamle vinduslemmer i ulike farger

 

Jeg hadde forhåndsbestilt bord til lørdagen – på restaurant Bikini, eller som det egentlige navnet er «U look good in bikini». Enda et kult utested. Eieren var australsk og restauranten hadde åpnet for et halvt år siden. Vi ble servert foie gras cigarer med aske, østerschips servert rykende med flytende oksygen, kyllingsaté på kull, svart potetkrokett og popcornkylling.

Singapore
You look good in Bikini

Servitørene var påvirket av sin australske eier, vennlige, pratsomme og de brukte mye tid ved bordet vårt, pratet, spurte og spøkte. Dette var «fine dining» i et ungt og uformelt miljø. Fantastisk kveld.

Singapore
Peter og servitøren på Bikini

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En annen restaurant vi ønsker å fremheve, er Batik. Vi satt flere timer i gode kurvstoler på verandaen til Batik, spiste nydelige småretter og så på gatelivet.

Singapore
Tunfisktartar og kylling med cashewnøtter på Batik

Dagene gikk med til turer på stranden, soling ved bassenget og litt shopping.

Singapore
Fra vår plass i solen

De fleste turistene på Bali er australiere. Australia ligger bare noen få timers flytur bort og er derfor et naturlig reisemål for sol, bad og rekreasjon – og party. Akkurat som «syden» for oss nord-europeere.

Vi tok en tur til Kuta. Kuta er byen med flest turister. Der vrimlet det av folk i gatene, på stranden i butikkene. Kuta er full av utesteder og restauranter, butikker og markeder. er er overflod av souvernirer, tatoveringsstudioer og billig Polo Sport t-skjorter. Lunsjen ble inntatt på Hard Rock Café. Fantasien begynte å ta slutt og vi hadde spist nok nasi goreng i ferien…

Bali er vakkert og spennende. Over alt er det templer – små og store. Over alt ofres det til åndene. Åndene får ris, karameller, sigaretter og en juiceboks i ny og ne.

Singapore
Tempel på Bali

Tilbakeblikk

Vi brukte dagene på Bali til å oppsummere ferien vår. Den optimale ferien og den, så langt, beste ferien vi har hatt. Etter en lang reise fra Oslo via København, Singapore og Jakarta, ankom vi omsider Pangkalan Bun i Kalimantan, Indonesia.

Singapore
Orangutanger i Kalimantan

I løpet av de to dagene vi tilbragte der, fikk møte orangutanger både på noen meters avstand ved fôringsplattformene regnskogen, og i nærkontakt på OFI Care Centre and Clinic.

OCCQ
Vårt møte med Dr. Biruté Mary Galdikas

Vi reiste videre til Yogyakarta, Java, der vi besøkte fascinerende Borobudur, et enormt buddhisttempel, og Prambanan, et majestetisk hindutempel. Vi fikk se sultanens palass og dagliglivet i en landsby.

Singapore
Prambanan

 

Singapore
Borobudur

Så var vi over på den mest slitsomme delen av reisen – reisen i vulkanenes rike; Lange bilturer,  mindre bra bosteder, meget tidlige morgener og uvant fysiske anstrengelser. Spektakulære Ijen og  magiske Bromo, var vel verdt slitet.

Singapore
Gunung Bromo og Gunung Semeru

Reisens neste stopp, må betegnes som den mest eksotiske delen av reisen. Sulawesi og Toraja, gjorde oss målløse. Her fikk vi følelsens av å være midt i en film som kunne vært vist på Halloween – følelsen av uvirkelighet i en verden der fokuset var ofring av dyr, gravplasser og hedring av de døde – alt dette i kristendommens navn  Vi har aldri noen gang sett eller opplevd liknende.

Singapore
Tongkanan – tradisjonelt hus i Toraja

Bali ble, som sagt, oasen der vi hvilte ut, sol, vandring på strendene, god mat og vennlige mennesker. Vi kommer tilbake til Bali.

Singapore
Solnedgang i Seminyak

Singapore

Etter fem late dager på Bali dro vi videre til Singapore. Flotte, blankpolerte Singapore med sine skyskrapere, frodige parker og merkebutikker. Flighten vår ble utsatt i åtte timer og vi landet på Changi litt over syv om kvelden. Det er høy efektivitt på Changi og da vi kom til bagasjebåndet etter å ha gått gjennom passkontrollen, sto allerede bagasjen og ventet. Vi kom frem til hotellet, Ritz Carlton, ved åttetiden på kvelden. Hun som sjekket oss inn oppgraderte oss til suite og sendte oss opp på rommet – eller rommene!  72 kvadratmeter med stue, soverom og et enormt bad. «Our lucky day».

Singapore
Utsikt over Marina Bay

Vi tilbragte to dager i Singapore. Marina Bay Sands Shopping Mall, The Shoppes, er et «must» for oss shoppingglade, men med en sterk overvekt av «high-end»-butikker blir det mest «vindusshopping». 

Om kvelden møtte vi Mira, som vi ble kjent med i Singapore for tre år siden. Hun og kjæresten, Aria, hadde invitert oss til Spago, Bar & Lounge i 57. etasje på Marina Bay Sands Hotel.

Singapore
Sammen med Mira og Aria på Spago, Marina Bay Sands

Vi hadde en kjempehyggelig kveld med mye god mat og godt drikke. Siste dagen i Singapore, som også var siste dagen i ferien vår, ble lang. Vi vandret gatelangs, drakk kaffe, spiste lunsj, spiste middag.

Singapore
Marina Bay Sands

Det regnet en times tid – kraftig og intenst. Vi tok en båttur på elven og var innom Clark Quay, Raffles Quay og Marina Bay. Dagen var omme og vi skulle hjem. Flyet gikk klokken 23:50.

Når dette innlegget avsluttes, har vi vært hjemme i to uker – ferien føles langt borte, men minnene om den tar vi frem hver dag og vi vil fortsette å leve på dem i årene som kommer.

 

 

 

Torajaland – På vei ut av dødsriket

Ny dag. Nye muligheter. Også i dødsriket. Vi gikk til frokost. Fremst i min hukommelse lå de skrikende grisene fra gårsdagens begravelse. Frådende lå de der i  den stekende solen og ventet på å dø. Jeg forsøkte å glemme dette synet.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
I en grottegrav

Udin og Graha hentet oss i Toyota suv-en. Vi skulle få en myk start på dag to i «dødsriket», et besøk i en Torajabyen, Lemo.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
To stuter i Lemo

Vi kom til byen med de spektakulære tongkonan husene, som er typisk for Torajaland. Husene benyttes til oppbevaring av ris. Torajaene selv har some boliger bak de respektive husene.

I fronten av husene ser man ofte bøffelhorn. Hornene kommer fra bøfler som er ofret ved begravelser. Jo flere bøffelhorn, jo høyere status har familien som eier huset.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Hus med mange bøffelhorn -eieren har høy status i byen

På bakken foran husene lå ris til tørk – på store presenninger. Turister, som oss selv, løp rundt og tok bilder. En busslast med spanjoler regjerte selfiekongeriket – høylydte med spisse albuer. Men vi er ikke tapt bak en vogn, og fikk tatt våre bilder.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Landsbyen med ris til tørk på store pressenninger på bakken

Deretter fortsatte vår rundtur i Torajaland. Vi kjørte opp i høyden, forbi et begravelsesområde, passerte vakre krypter, graver hugget ut i noen enorme stener som et jordskjelv hadde lagt igjen ute på et jorde – for noen tusen år siden, vakre rismarker og frodig natur.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Graver i en enorm kampestein

Høyt oppe i fjellet med utsikt over takterrassen og gravene i kampesteinene, kunne vi nyte vår lunsj i vakre, velstelte omgivelser.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Vakre blomster i høylandet i Toraja

Gode og mette og beredt for nye opplevelser. Omvisning i tongkonanene som ble brukt til overnatting.

Hengende graver

Deretter gikk turen til flere gamle og nye, hengende graver og graver hugget ut i fjellet. Rundt omkring sto en rekke bårer som var benyttet til å frakte de døde til den «siste hvile». Disse bårene ser ut som små tongkonaner og blir bygget til bruk ved kun en begravelse.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Bårer forlatt utenfor gravene

Når avdøde er stedt til hvile i sin hule, krypt eller hengende grav, blir båren satt igjen ved gravstedet. Der blir den stående til naturen har tatt den tilbake. Det samme skjer med kistene til de som begraves i huler og i fjellet. Kistene står tilfeldig forlatt utenfor gravstedene og fortæres av tidens tann.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Skoleklasse fra Rantepao på ekskursjon til de hengende gravene

Ke’te Kesu

Vi kom til en 400 år gamle Torajalandsbyen, Ke’te Kesu’. Husene så ut som de ser ut i dag, men takene var bygget i bambus, mens de i dag er bygget i blikk.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Gammelt tongkonan

Litt bortenfor byen, lå det en rekke krypter. Siste nytt i gravsteder i Toraja er krypter.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Krypt i mur

De er rimeligere å bygge enn graver hugget inn i fjellet, og kan tilvirkes både i mur og i tre  Det er også plass til mange familiemedlemmer i en krypt. Vi fikk se disse moderne innretningene – utenpå.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
En ny type krypt som er blitt veldig populær.

Hvert år i en uke i september, hentes de døde ut fra sine gravsteder. De blir rengjort og skiftet på og man tar familiebilder sammen med de døde. Dette er en skikk som gjentas hvert år i 2-3 år etter begravelsen. Tidligere tok man de døde med på vandring gjennom landsbyen – The walking deads, men denne skikken er til stor del avskaffet.

To dager i dødens rike gikk mot slutten. Vi var slitne av alle inntrykk og av alt det som for oss er helt uforståelig. Udin avsluttet sin omvisning med å ta oss med på «shopping» i bygatene. Vi handlet litt souvernirer og dro til hotellet for å hvile.

Torajaland - På vei ut av dødsriket
Last night in Toraja

Middagen ble inntatt på Moinca Café og Resto også den kvelden. Vi betalte 100 kroner for middag og øl for to. Kvelden ble avsluttet med allsang i restauranten, både ABBA, Beatles og Rod Steward ble sunget. Tekstene googlet vi. Her kan du føle stemningen.

Neste morgen ble vi kjørt den lange veien tilbake til flyplassen i Makassar. Nå var vi på egen hånd. Vi ventet på flyet til Bali.

Torajaland – besøk i dødsriket

Torajaland - besøk i dødsriket
I en grotte i Toraja

Vi har tilbragt to dager og tre netter i Torajaland. Dager jeg ikke er sikker på om jeg kan beskrive for noen. Dager der fokus har vært ofring av dyr, gravsteder, begravelsesritualer, hodeskaller, menneskeknokler, deltakelse i en lokal begravelse, og hva det vil si å leve med de døde. Det er som en skrekkfilm laget for Halloween. Men her i Torajaland, er dette en del av virkeligheten.

For å gi leserne en bakgrunn for dette innlegget, beskriver jeg kort torajaenes historie: Torajaene er en urbefolkning i sentrale Sulawesi. Befolkningen består  hovedsakelig av kristne, men en liten del er muslimer og animister . På begynnelsen av 1900-tallet forsøkte nederlandske misjonærer å omvende disse menneskene, som hadde levd i isolasjon fra resten av verden, til kristendommen. Deres forsøk lyktes først mange år senere da muslimene truet med å ta over makten. Da konverterte de fleste torajaer til kristendommen. Torajaene hadde lang tradisjon for sine mange livsritualer og mange dødsritualer. De nederlandske koloniherrene besluttet at torajaene ikke lenger skulle utføre sine tradisjonelle livsritualer, mens de skulle få beholde sine dødsritualer. 

Torajaland - besøk i dødsriket
Gjester i begravelse

Vi fløy fra Surabaya, Java, til Makassar, Sulawesi, den 8. dagen i ferien vår. Vi kom frem sent og ble hentet av Udin, mannen som skulle være vår guide de neste fire dagene. Han kjørte oss til Aston Makassar Hotell der vi skulle tilbringe natten. Vi bestilte mat til rommet og da vi lå på sengen etter å ha spist, kjente vi at sengen beveget seg svakt. Jeg trodde det var Peter som forsøkte å være morsom, men han så på meg og slo på nyheter på TV. Det viste seg at det hadde vært nok et jordskjelv på Lombok og at det var det vi hadde følt… Men ingen alarmer gikk og vi gikk til ro.

Torajaland - besøk i dødsriket
Udin, vår guide på Sulawesi

Neste morgen startet den lange kjøreturen fra Makassar til Tana Toraja (Torajaland). Turen tok til sammen ni timer, men Udin ga oss historien til Sulawesi og Torajaland, og vi hadde flere interessante stopp underveis.

Torajaland - besøk i dødsriket
Indonesiske appelsiner

Vi fikk smake på gigantiske appelsiner kjøpt i en bod langs veien, spiste lunsj på en lokal restaurant i Pari-Pari og hadde flere fotostopp på veien. Vi hadde et stopp ved «Erotic mountain» (la bildene av fjellformasjonen tale for seg selv og leserens fantasi). Der drakk vi te og spiste pisang goreng (stekte bananer).

Torajaland - besøk i dødsriket
«Erotic Mountain»

Da vi nærmet oss Rantepao, byen der hotellet vårt lå, snudde Udin seg opprømt. Det skulle være begravelse i Torajaland dagen etter og vi skulle delta. Vi hadde lest litt om ritualene i forbindelse med begravelser og ble både skremte og forventningsfulle. Peter leste høyt fra artikler om Toraja, og det var med en viss nervøsitet vi gikk til sengs etter å ha spist middag; spente på hva neste dag ville bringe av opplevelser.

Udin og sjåføren vår, Graha, hentet oss neste morgen klokken ni. Vi ble tatt med til det lokale bøffelmarkedet. Der sto rundt hundre bøfler med ring i nesen bundet i korte tau. Bøflene skulle selges.

Torajaland - besøk i dødsriket
Bøfler til salgs på bøffelmarked i Rantepao

Prisen på en bøffel er i gjennomsnitt 20 mill IDR (12.000 NOK), men kan også koste mye mer, avhengig av størrelse på horn, vekt, farge og temperament. Bøfler er viktige for torajaene. De brukes i kjøttproduksjon, man ofrer dem i begravelser og de benyttes i visse tilfeller som betalingsmiddel.

Etter å ha trampet omkring i bøffelmøkk og tatt bilde av de enorme dyrene, gikk vi tilbake til bilen og kjørte til stedet der begravelsen skulle finne sted.

Torajaland - besøk i dødsriket
Fotografen på vei til begravelse

Vi kom frem etter en times kjøring og der møtte oss et syn som var vanskelig å ta inn. Det var mennesker over alt.

Torajaland - besøk i dødsriket
Folk gjør seg klare til begravelse

På plassen hvor begravelsesritualet skulle finne sted, var det en rekke paviljonger som var nummererte og forbeholdt de ulike gruppene av begravelsesgjester.

Torajaland - besøk i dødsriket
Nummererte paviljonger til gjestene

Det lå griser på bakken og hylte. De var bundet til bambusstenger og skulle ofres under seremonien.

Torajaland - besøk i dødsriket
Griser som skal ofres og mennene som skal bære dem

På et område lå det et bøffelhode og biter av kjøtt. En bøffel var allerede ofret. Et annet sted på plassen brant man bort busten på grisene som var ofret. Kjøttet av de ofrede dyrene skulle deles ut blant begravelsesdeltakerne.

Torajaland - besøk i dødsriket
Begravelsesplassen

Begravelsesritualet er det viktigste ritualet torajaene har. Gjennom dette ritualet hedrer og takker man en person – far, mor, bestefar, bestemor, nabo eller en fremstående person i samfunnet. «Alle» må komme til begravelsen. Dersom man ikke kommer i en begravelse, vil man bli sett ned på av de øvrige innbyggerne i landsbyen. Alle må bringe en offergave; gris, bøffel, eller sigaretter. Ritualene gjennomføres ikke for babyer og barn.

Avdøde ligger øverst i dette tongkonanhuset

Vi gikk rundt på begravelsesområdet og tok bilder og forsøkte å forstå hva vi var med på. Avdøde lå i sin kiste øverst i et tårn som var to etasjer høyt. Vi ble avbildet sammen med avdødes barnebarn. Peter var borte ved plassen der de ofret dyr. Jeg orket ikke.

Torajaland - besøk i dødsriket
Gjester på vei inn

Den første gruppen med gjester ble ropt opp. Det var omkring 50-60 personer. Først i prosesjonen kom tre menn som skulle lede gruppen til rett paviljong. Deretter 10-12 menn med fem-seks levende griser hengende på bambusstenger. Til slutt kom gjestene, de fleste kledd i svart. Prosesjonen gikk rundt hele området og mens grisene ble lagt på bakken i solen, gikk menneskene inn i sin paviljong der de ble servert kaffe, te og småkaker. Neste gruppe ble ropt opp. Vi (jeg) kjente at vi (jeg) hadde fått (mer enn ) nok, og vi dro fra stedet.

Torajaland - besøk i dødsriket
Det er status å ha med utlendinger i en begravelse – her med avdødes barnebarn

Ut fra hvor mange dyr som ofres og hvor lenge begravelsesritualet pågår, vurderes statusen til den avdøde. Denne begravelsen skulle fortsette neste dag. Den avdøde mannen hadde høy status i landsbyen.

Torajaland - besøk i dødsriket
Trefigur av avdøde

Når noen dør i Torajaland, sprøytes kroppen deres full med formalin. Alle begravelser foregår i perioden juni til august, fordi det er utenom tiden for rishøsting, og skolebarna har fri.

Torajaland - besøk i dødsriket
Jesusstatuen som vokter oer Toraja

Som en motvekt til ritualene vi hadde vært vitne til – i kristendommens navn – var neste stopp den 40 meter høye Kristusstatuen som vokter over Toraja. Solen skinte og vi kunne senke skuldrene litt, nyte de enorme statuen og den fantastiske utsikten.

Torajaland - besøk i dødsriket
Jesus og Peter

Omvisningen i Torjaland fortsatte. Tema var igjen døden. Vår sjåfør stanset ved et hus. Vi gikk ut og Udin tok oss med nedover en sti til et stort tre. Treet hadde flere små «dører» laget av kvister.

Torajaland - besøk i dødsriket
Tre med mange babygraver

Dette var gravstedet for områdets babyer – babyer som døde før de fikk tenner. Det er ingen ritualer ved begravelse av babyer og også barn begraves i stillhet. De har ingen etter seg som kan «feire» dem, og ingen meritter å feire.

Torajaland - besøk i dødsriket
Babygrav i et tre

Til lunsj spiste vi lokal mat fra Toraja, Svart ris, kylling kokt i bambusrør, svinekjøtt i svart lokalt krydder og grønnsaker.

Torajaland - besøk i dødsriket
Toraja-mat

Neste stopp var gravsteder i klipper/fjell. I Torajaland begraver man ikke folk i jorden, og man kremerer dem ikke.  Det hugges ut huler i fjellet som blir gravsteder.

Torajaland - besøk i dødsriket
Graver hugget inn i fjellet

Det tar 3-4 måneder og koster to bøfler å hugge ut en slik grav. Dersom familien til avdøde har penger til det, blir det skåret ut en statue av avdøde i tre. Denne blir malt og kledd på og stilt opp utenfor graven. Figuren kalles Tau tau, og man tror at figuren skal passe på den døde som ligger i graven innenfor. Desto høyere status en avdød har, desto høyere opp i fjellet får han/hun sin grav.

Torajaland - besøk i dødsriket
Trefigurer som skal sitte utenfor en grav

Deretter stanset vi ved de hengende gravene og graver i naturlige huler. For lenge siden pleide torajaene å sette kistene med sine avdøde på bakken, inntil fjellet. Foruten avdøde, ble en del verdifullt jordisk gods begravet med den døde. Dette førte til at gravene ble plyndret. For å unngå gravplyndring, begynte man å gravlegge folk i huler eller man «hengte» kistene opp i fjellet.

Torajaland - besøk i dødsriket
Hengende graver

Når vi ankom de hengende gravene, møtte et ubeskrivelig syn oss. Opp i fjellveggen hang kister – kister som hadde begynt å gå i forråtnelse. Ved siden av de ødelagte kistene, hadde pårørende plassert hodeskallen til den avdøde. Knokler og benrester lå igjen i kisten eller i fjellsiden.

Torajaland - besøk i dødsriket
Hengende graver

En guide, kom med lykt og tok oss deretter med inn i hulene der enda flere var begravet. Der inne i skrekkammeret, møtte synet av hodeskaller, nye kister, gamle kister, kister i forråtnelse, og råtnende, døde kropper oss. Ubeskrivelig.

Torajaland - besøk i dødsriket
Ny grav i en hule i fjellet

Etter en lang dag med følelsen av å ha deltatt i en skrekkfilm, ble vi kjørt tilbake til hotellet. For å få mest mulig ut av dagen, ønsket vi å gå en tur i byen, Rantepao, mens det enda var lyst (solen går ned ca 18:00 hver dag i Toraja).

Torajaland - besøk i dødsriket
«Shopping» i Rantepao

Vi kom ikke langt. Dagens opplevelser hadde tæret på kreftene. Vi gikk til rommet og sovnet der. Etter et par timer våknet vi og gikk til den lokale restauranten, Monica, og spiste middag. Veien tilbake til hotellet var kort og søvnen kom fort. Vår første dag i Torajaland var over.

 

 

 

I vulkanenes rike

Dimas kjørte oss til toget på Yogyakarta stasjon om morgenen den syvende dagen i ferien vår.  Til neste kapitel i reisen.

Ijen
Toget fra Yogyakarta til Surabaya

De neste dagene skulle by på fysiske utfordringer for to relativt utrente «trekkere». Vi skulle ta toget 4,5 time til Surabaya. Vi hadde halvt sett for oss indiske tog der folk hang ut av vinduene og satt på taket, men det indonesiske toget var nesten som hjemme, pent og rent og folk (de fleste spanjoler) satt på sine seter.  Turen gikk gjennom ukjente landskap med rismarker og frodig jordbruksland. Ingen landbruksmaskiner ble brukt – kun muskelkraft og menneskelig seighet, der bøndene sto  med bøyde rygger og sine tradisjonelle «pyramidehatter».

Ijen
Risbønder høster inn sin avling

På vei til Ijen

Betha, som skulle være vår guide i Øst-Java, sto på stasjonen i Surabaya og tok imot oss. Ferden gikk sydover med bil. Vi måtte belage oss på fem-seks timer i bil med Betha og sjåføren. Betha snakket selvfølgelig engelsk, men sjåføren snakket bare indonesisk.  Sent på ettermiddagen kom vi frem til hotellet, Ijen View. Vi hadde googlet hotellet på forhånd og det så OK ut, men dessverre… bildene var nok noen år gamle og vi var ikke imponert. Vi så ingen Mount Ijen (vulkanen) heller, men det kan jo ha vært fordi det var mørkt da vi kom. Middagen var heller ingen «høydare». Vi måtte etterlyse servitører både for å få bestilt og for å betale.

Ijen
Tidlig opp

Da vi dro fra hotellet neste morgen klokken fire, var det også mørkt. Vi kjørt halvannen time og kom frem til en gigantisk parkeringsplass klokken halv seks om morgenen. Plassen var stapp full med biler, mopeder og motorsykler, men det var få mennesker.

Ijen
Parkerngen ved Mount Ijen

Vi startet vandringen opp Mount Ijen. Etter hvert som vi gikk, møtte vi stadig flere mennesker på vei ned. De hadde tilbragt natten på Mount Ijen for å se «den blå ilden» som kun kan ses om natten. Vi slet oss opp bakkene, 3 km bratt oppover.

Ijen
På vei opp Gunung (Mount) Ijen

På veien fikk vi mange muligheter til å ta «taxi», en vogn som ble dyttet av en «taxi»-sjåfør.

 

 

Ijen
«Taxi» til Mount Ijen
Ijen
Vi nådde toppen!

 

Det ble mange stopp underveis, men vi kom opp! Og premien var gigantisk og fantastisk: Vi så ned i et enormt krater, over 700 meter i diameter. Der nede var en sjø av turkis vann, langs kanten lyste svovelen gult og en hvit røyk fra svovelen lå som en sky over sjøen. Gruvearbeidere, var nede i krateret og hentet opp det gule svovelet. Det bar 80 kg på ryggen opp fra krateret og ned til parkeringen – til sammen over 3 km.

Ijen
I Gunung Ijens indre
Ijen
I Gunung Ijens krater

Himmelen var skyfri og vi har sjelden hatt et bedre fotomotiv. Vi tok våre bilder og startet så vandringen nedover fjellet. Bratt nedover er ikke mye bedre enn bratt oppover – det kjentes i knærne… Vi kom ned til parkeringsområdet og var lykkelige over hva vi hadde fått muligheten til å se.

Mount Bromo

Etter å ha besøkt Gunung Ijen, spiste vi frokost i bilen og satte nesen mot nye høyder, Mount Bromo, en aktiv vulkan. Etter 6,5 timers kjøring kom vi frem til Café Lava Lodge, et enkelt overnattingssted beliggende nær inngangen til BromoTengger Semeru National Park.

Ijen
Utsikt fra Café Lava Lodge

Der skulle vi tilbringe deler av natten. Bromo og Semeru er vulkaner, Tengger er folket som bor i området under vulkanene.

En jeep plukket oss opp halv tre om morgenen.

Ijen
Jeepen «vår»

I mørket ble vi kjørt videre opp i fjellet. Deretter kjørte vi ned til, og gjennom, «Sea of Sand» og opp på andre siden av de enorme krateret. Vi kom kom frem til et etablert utsiktspunkt klokken fire om morgenen. Der drakk vi kaffe og ventet på at solen skulle stå opp slik at vi kunne se soloppgangen over Mount Bromo.

Ijen
Kaffe klokken 4:30

Vi ventet i mørket. Etter hvert kunne vi se at det lysnet i horisonten.

Ijen
Det første tegn til lys

Et mektig syn, mektig natur, jordens opprinnelse åpenbarte seg for oss i soloppgangen.

Ijen
Soloppgang over Mount Bromo Tengger Semeru

og avslørte et, for oss, ubeskrivelig landskap, bestående av vulkaner, sovende vulkaner og rykende vulkaner; noen var bekledd med skog, andre hadde hatt utbrudd for få år siden, Mount Bromo sist i 2015.

Ijen
Bromo Tengger Semeru

Når solen var gått opp og vi var ferdige med fotograferingen, kjørte vi ned i «Sea of Sand», et ørkenområde nedenfor fjellmassivene, som blant annet består av vulkanene Bromo og Semeru.

Ijen
Sea of Sand med et hindutempel midt i bilde

Vi gikk de to-tre kilometerene fra «Sea of Sand» og opp på Mount Bromo. Siste stykket var 245 trappetrinn.

Ijen
245 trappetrinn til toppen av Gunung Bromo

Vel oppe kunne vi se ned i krateret som førte til jordens indre. Fra krateret lød en konstant durende, buldrende lyd og hvit røyk kom fra jordens indre.

Ijen
Ned til jordens indre – Gunung Bromo

En spektakulær og ubeskrivelig mektig opplevelse.

Ijen
Peter på vei til Bromo

 

 

 

Etter en rask frokost på Café Lava, kjørte vi fire timer til Surabaya og flyplassen der. Vi var fremme fire timer før flyet til Makassar, Sulawesi, skulle ta av, og tilbragte tiden på flyplassen med å skrive blogg og vente på at neste del av reisen skulle begynne.

 

 

Templer og folk i Yogyakarta

Dag 1 i Yogyakarta

Herlig! Vi hadde morgenen fri. Spiste frokost på hotellet og vandret litt rundt i gatene utenfor hotellet.

gud av underverdenen og symbol på tid
Hotellet vårt

Landsbyliv

Templer og folk i Yogyakarta
Vår guide i Ca

Dimas, vår guide i Yogyakarta, kom med bil og sjåfør og tok oss med på nye eventyr. Først ble vi tatt med til en landsby for å se hvordan vanlige folk på Java lever. En lokal guide, en ung kvinne, tok oss med rundt i landsbyen med hest og kjerre.

Templer og folk i Yogyakarta
Butikk i landsbyen Candirejo

Vi besøkte et kjøkken der to kvinner friterte snacks laget av kasawa-rot. Kvinnene satt på gulvet. På ovnen, som vard vedfyrt, Friterte de kasawaringer som skulle selges på marked. Vi fikk en innføring i hvordan snacksen ble fremstilt og vi fikk selvfølgelig smaksprøver.

Templer og folk i Yogyakarta
Steking av kasawarot-snacks
Templer og folk i Yogyakarta
Barna følger med

Guiden og hesten tok oss med videre gjennom landsbyen til et privathus. Der fikk vi komme inn i en storstue som ble benyttet til blant annet konserter med lokal musikk, og vi fikk se og prøve tradisjonelle javanesiske instrumenter.

Templer og folk i Yogyakarta
Besøk i landsbyen Candirejo
– javanesiske instrumenter

Landsbyen var et kooperativ og vår guide viste oss hva og hvordan de dyrket frukt og grønnsaker, mango, papaya, kaffe Til slutt ble vi servert jasmin-te og lokale kaker, og transportert tilbake til Dimas som ventet ved bilen.

Templer og folk i Yogyakarta
Kaker til teen

 

 

 

Litt bakgrunnsstoff

Underveis til lunsj, fikk vi vite mer om Java og livet der av Dimas, vår guide. Han fortalte at pensjonsalderen i Indonesia er 55 år, minstelønnen på Java er ca. 1000-1500 kroner måneden og en kopp kaffe ute koster 20 kroner. 70 % av den indonesiske befolkningen er muslimer, mens de resterende 30 % fordeler seg på buddhister, kristne, hinduer og andre religioner. Han fortalte at Indonesia var kolonisert av nederlenderne i 350 år, frem til 1949. Nederlenderne var meget brutale koloniherrer og indoneserne så på invasjonen av japanerne i 1942 som en mulighet til å bli fri fra nederlenderne. Det ble de omsider i 17. august 1945. Unge indonesere bærer ikke nag til nederlenderne i dag. Dette er en versjon som ikke er blitt fortalt riktig slik i våre historeibøker.

Borobudur

Templer og folk i Yogyakarta
Borobudur

Etter lunsj, besøkte vi Borobudur, et av verdens største buddhistiske monumenter.

Borobudur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Borobudur ble bygget i perioden 750 til 850. Templet ble benyttet til utøvelse av buddhismen i perioden 9. århundre til 14. århundre. Deretter ble templet forlatt, men etter gjenoppdagelsen av templet på 1800-tallet, ble det restaurert tilbake til et buddhistisk arkelogisk sted.

Javanesisk ballett

Templer og folk i Yogyakarta
Javanesiske dansere

Etter omvisningen i Borobudur, tok Dimas, vår guide, oss med til middag og javanesisk ballett. Balletten fortalte en historie om kjærlighet, svik og sjalusi.

Templer og folk i Yogyakarta
Javanesisk ballett

Dagen var over og vi satt igjen med mange nye inntrykk.

Dag 2 i Yogyakarta

Sultanens palass Karton Ngayogyakarta Hadiningrat

gud av underverdenen og symbol på tid
Sultanens palass

Dimas og sjåføren tok oss med til sultanens palass. Over inngangen til palasset var et bilde av Khali, gud av underverdenen og symbol på tid.

Templer og folk i Yogyakarta
Khali – gud av underverdenen og symbol på tid

Khali er den sterkeste guden fordi han har tiden i sin makt. Derfor er han satt til å vokte palasset. Dimas viste oss rundt i palasset. Palasset var langt enklere enn noe europeisk palass vi har sett. Sultanen hadde stilt ut lamper, vaser og porselen. Til og med kjøkkenredskaper sto i glassmonter; potetmoser, rivjern, plastskjeer med mer. Slike ting som finnes i ”alle” norske kjøkken.

gud av underverdenen og symbol på tid
Grytevotter og kjøkkenredskaper i sultanens utstilling
gud av underverdenen og symbol på tid
Sultanens utstilling

 

Vi fikk også kort innføring mønstrene som ble brukt i batikk. Ulike mønster for kvinner og menn og noen mønster kunne kun brukes av sultanen og dronningen.

Vannpalasset Taman Sari

Templer og folk i Yogyakarta
Inngangen til vannpalasset

Etter å ha sett sultanens palass i Yogyakarta, ble vi tatt med til vannpalasset Taman Sari, der sultanen, hans kone og hans 30 konkubiner pleide å tilbringe somrene. Den lokale guiden, Triani, viste oss rundt.

Templer og folk i Yogyakarta
Guiden Triani
Templer og folk i Yogyakarta
Sultanen sto i dette vinduet og kastet en rose til den konkubinen han ønsket å tilbringe tid med

Hun fortalte hvordan sultanen sto i et vindu og beundret sine konkubiner der de badet i sitt basseng. Han valgte ut den som skulle få bli med til hans private bad ved å kaste en rose til en av kvinnene.

Templer og folk i Yogyakarta
Sultanens private basseng

Den utvalgte fikk bli med til hans basseng deretter tilbragte de tid sammen i et tilstøtende rom. Triani fortalte med stor innlevelse og glimt i øyet.

Templer og folk i Yogyakarta
Sengen der sultanen og hans konkubine kunne slappe av etter badet

Hun tok oss med videre til den underjordiske moskeen i palasset og deretter på vandring rundt i landsbyen som lå i tilknytning til palasset. Alle som bodde i landsbyen, jobbet for sultanen. De hadde fått gratis hus og gratis tomt og de betalte ingen skatt. De fikk ikke selge huset de bodde i.

Templer og folk i Yogyakarta
Landsbyliv

Vi gikk sammen med Triani til den lokale kaféen for smake på kopi luwak, verdens dyreste kaffe. Kaffen produseres ved at en asiatisk palmesivett spiser modne kaffebær. Bærene går gjennom fordøyelsessystemet. Fruktkjøttet fordøyes mens bønnene kommer hele ut. De vaskes og renses for avføring og deretter brennes de og males til kaffe.

Templer og folk i Yogyakarta
Kopi luwak

Vi kjøpte med oss en pose kaffe hjem. Triani ledet oss gjennom de smale gatene tilbake til Dimas som ventet på oss ved inngangen til palasset.

Templer og folk i Yogyakarta
Butikk i landsbyen

Han tok oss med til fuglemarkedet. Der var all verden fugler, både høner, hvite duer, papegøyer, undulater og mange vi ikke kjenner navnet på.

Templer og folk i Yogyakarta
Fuglebur med papegøye

Vi så aper og flaggermus som ble solgt som mat.

Templer og folk i Yogyakarta
Macakaer tilsalgs

I en kasse vrimlet det av små kyllinger som var farget i lilla, gult, grønt osv. Disse ble solgt som leketøy til barn.

Templer og folk i Yogyakarta
Fargede kyllinger

Lunsjen ble inntatt på en lokal restaurant og vi spanderte på Dimas og sjåføren. Peter og jeg spiste en suppe med biff og ris, sjåføren og Dimas spiste nasi goreng. Peter drakk øl, vi andre vann. Lunsjen kostet 157.000 IDR (litt over 100 NOK).

Prambanan

Prambanan

Dagens tempel var Prambanan, Indonesias største hindutempel bestående av 240 templer.  Prambanan ligger noen kilometer utenfor Yogyakarta og ble anlagt i år 850 og deretter utvidet av ulike herskere frem til 930. Vulkanen Merapi hadde et utbrudd på denne tiden og templet ble forlatt. Etter et kraftig jordskjelv på 1500-tallet, kollapset tempelet og først på 1800-tallet ble det gjenoppdaget offisielt. De nederlandske koloniherrene gjenreiste deler av templet frem til 1953,. I 2006 ble Prambanan rammet av et nytt jordskjelv, og mye ble ødelagt. I dag er templet delvis rekonstruert og tar i mot cirka en million besøkende i året.

Templer og folk i Yogyakarta
Prembanan

Templet er spektakulært og derfor et yndet fotomotiv. Utallige selfies ble tatt mens vi var der.

Dagen var på hell og vi satte kursen mot hotellet.

Besøk på Orangutan Clinic Center and Quaranteen (OCCQ)

galdikas
Sengen ombord i båten

Den tredje dagen på Kalimantan våknet vi igjen til lydene fra regnskogen, fugler, aper, innsekter – det er fantastisk å starte en dag med regnskogen som ”bakteppe”. I dag skulle forhåpentligvis min drøm gå i oppfyllelse – å få ha orangutanger på nært hold, kanskje få holde en, til og med… Vi skulle besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen (OCCQ)

Frokosten ble ”som vanlig” servert på øvre dekk og ”som vanlig” besto frokosten av toast, eggerøre, minibananer (himmelsk søte) og flytende jordbærsyltetøy. Båten fosset nedover elven mot Kumai, byen der båten la til. Vi skulle bli hentet av en guide ved bryggen og kjørt til OCCQ.

galdikas
Den lokale restauranten I Kumai

Vi kom inn i den meget lokale restauranten som lå i tilknytning til bryggen (etter å ha gått gjennom privatboligen til eieren av båt, brygge og restaurant). Der lå det beskjed til oss om at Dr. Biruté Mary Galdikas, grunnlegger av Camp Leakey, OFI og OCCQ ønsket å treffe oss en time senere. Det var en hyggelig beskjed å få. Vi hadde ikke forventet annet enn at noen viste oss rundt på senteret. Vi ble servert kaffe og noen av de ansatte smilte lurt da de tilbød oss durian-frukt. Denne frukten lukter ubeskrivelig ubehagelig, men smaker veldig søtt og er høyt elsket, både av mennesker og dyr, i Sør-Øst Asia. Dog er det forbud mot å ta den med inn på hoteller og offentlig kommunikasjon.

OCCQ

orangutangene i kalimantan
Orangutan Care Centre and Quaranteen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da vi ankom OCCQ, ble vi bedt om å vente på professoren, hun var forsinket. Senteret var inngjerdet og vi måtte vente ved vakten utenfor bommen. Etter 45 minutter kom Dr. Galdikas’ assistent gjennom 30 år, for å hente oss. Hen meget søt og hyggelig indonesisk kvinne. Hun tok oss med til kontoret der vi fikk sette igjen veske, sekk og fotoutstyr. Det er ikke lov til å fotografere på området. Vi fikk utdelt munnbind til bruk i nærheten av orangutangene og ble bedt om å vaske hendene.

orangutangene i kalimantan
Sikkerhetsvakt på OCCQ

Hun viste oss rundt, fortalte og forklarte. Vi fikk se området der de voksne orangutangene hadde sine bur. Der fantes det store hannaper som ventet på å bli satt fri, Der var en mor med unge som var skadet og hadde hatt behov for medisinsk hjelp.

Noen bur var tomme. Denne dagen var det hunnene sin tur til å gå på jungelskole. Hannene måtte vente til neste dag. Noen viste sin tydelige misnøye med det ved på lage prustelyder og strekke hendene ut mot oss, som om de var uskikkelige barn.

orangutangene i kalimantan
Bilde fra Pondok Tanggui

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Assistenten tok oss med ut i jungelen. Det var bygget gangveier av tre slik at vannet kunne renne under dem i regntiden, og de ansatte slapp å bli våte. Vi kom til stedet der de store hunnene hadde sitt skoleområde. Assistenten lokket på apene, men ingen kom. Vi måtte returnere med uforrettet sak.

galdikas
Bilde fra Camp Leakey

Ny runde med håndvask. Vi ble tatt med til ungdommenes jungelskole. Der traff vi 6-7 ivrige typer som gjerne skulle hilse på oss. En vakker hunn fikk beskjed om å sette seg ned. Hun ble fornærmet og gjemte seg under en bastmatte. Klassens klovn og urokråke, en fyr som var altfor tynn og feilernært, (Han var sannsynligvis hentet hos en lokal familie som hadde

galdikas
Camp Leakey

hatt han som kjæledyr og fôret han med ris), gjorde mange forsøk på å komme bort til oss. Til slutt lyktes han nesten. Han tok meg rundt håndleddet – en varm liten hånd, men så ble han tatt bort. Han kvitterte med å stupe kråke over hun som lå under bastmatten. Igjen og igjen kastet han seg over henne, pakket matten over henne. Som å se et lit barn leke og herje.

Ferden gikk videre til solbjørnene. På vei dit så vi en kassuar, fugl fra Papua, som var blitt hentet i en nedlagt dyrehage. Vi fikk se facilitetene til bjørnene – bur med utgang til noen mål skogområder. Noen av bjørnene skulle settes fri etter hvert, mens andre var for gamle og måtte fortsette å leve på senteret.

De små orangutangene

Nå nærmet vi oss besøkets absolutte høydepunkt: Besøk i ”nursery school”. Etter nok en håndvask, gikk vi til området der de minste, foreldreløse orangutangene holdt til. De hadde bur der sov sammen. Da vi kom, hadde de små akkurat blitt dusjet. Det var varmt mitt på dagen og de trengte en avkjøling. Vi fikk beskjed om å sette oss på en benk ved klatrestativene til ”nursery school”.

orangutangene i kalimantan
Bilde fra Pondok Tanggui

Så kom de små! De kom trillende og trampende med utstrakte hender. De ville opp til oss. Men fordi vi kunne bære med oss smitte, fikk de ikke lov til å komme i nærkontakt med oss. Likevel… i løpet av den halve timen vi tilbragte med de små, klarte de å nå bort til oss noen ganger. Lille Doris så rett på meg da hun kom til lekeplassen. Hun gikk mot meg med utstrakte hender, men en oppmerksom passer stanset henne – flere ganger. Til slutt klarte hun å klatre opp på mitt fang og legge armene rundt halsen min. En annen liten krabat klatret opp på Peters rygg og la armene rund halsen hans.

Etter hvert mistet vi nyhetens interesse og en durian frukt i klatrestativet fikk all oppmerksomhet. En smarting tok frukten og klatret til topps i stativet for å kunne spise den i fred. Det var ikke lett. Til slutt endte hu opp med å måtte dele med seg. Tiden med orangutangene var over.

Professor Galdikas

galdikas
Vårt møte med Dr. Biruté Mary Galdikas

Nå skulle vi treffe professor Galdikas. Vi hadde 40 minutter til rådighet. Galdikas var en meget pratsom dame og vi fikk et innblikk i hennes kamp for orangutangene, samt indonesisk politikk og hennes syn på indonesisk økonomi. Tiden gikk fort og vi hadde et fly å rekke. Dr. Biruté Galdikas ville ikke gi slipp på oss. Vi måtte rive oss løs. Hun fulgte oss de 200 meterne bort til bommen, tok et bilde av oss og gav oss et kyss på hvert kinn og ønsket oss velkommen tilbake.

Vi hadde hatt noen uforglemmelige timer på Orangutan Clinic Center and Quaranteen. Takk for at vi fikk denne unike muligheten!

galdikas
Nam Air til Jakarta

Vår sjåfør fulgte oss til flyplassen i Pangkalan Bun. Vi sjekket inn og ferden gikk til Yogyakarta via Jakartas flotte nyrenoverte fyplass. I Yogyakarta, eller Jogja, som det heter på ”slang”, ble vi møtt av vår guide Dimas, en hyggelig, pratsom og kunnskapsrik fyr på 30 år. Han fulgte oss til hotellet og vi avtalte at han skulle treffe oss klokken 12 neste dag.

Reisens neste kapitel skulle starte.

PS!

Vi fikk mulighet til å besøke Orangutan Clinic Center and Quaranteen fordi Galdikas og hennes virksomhet har et forhold til eierne av Adventure Indonesia som går 40 år tilbake i tid.  Adventure Indonesia er den turoperatøren vi har tatt hjelp av for å planlegge vår reise i Indonesia. Vi forpliktet oss til å gi en donasjon til OCCQ under besøket.

Orangutangene på Kalimantan

orangutangene i kalimantan
Morgen på Sekonia-elven

Da vi våknet dag tre på vår reise, var klokken ett om natten. Vi var lys våkne. Rundt oss var det bekmørkt og luften var fuktig. Båten gynget lett og vi kunne høre lyden av sirisser fra regnskogen utenfor. Etter hvert sovnet vi igjen og våknet igjen før solen sto opp. I dag skulle vi møte orangutangene!

Klotokens mannskap besto av vår guide, Adi, halvt Dayak, kapteinen, hans kone og sønn. Maten ble laget av kapteinens kone i et meget enkelt kjøkken. Oppvasken ble også tatt av kapteinens kone, i plastbaljer med vann fra elven.

orangutangene i kalimantan
Langs elven

Da kapteinen kastet loss denne morgenen og båten fortsatte videre opp Sekonia-elven, ble vi servert frokost i solen på øvre dekk. Langs elven så vi neseaper og makakaer. Fra jungelen hørtes en kakofoni av fuglekvitter og apehyl.

Orangutangene får mat

orangutangene i kalimantan
Orangutangene i Pondok Tanggui

Første stopp var fôringsstasjonen Pondok Tanggui klokken ni. Vi gikk i land og Adi ledet oss en km inn i regnskogen, frem til fôringsplattformen. Klokken 9 kom rangerne med mat; mengder med bananer. Sammen med mange andre sto vi og ventet spent på at orangutangene skulle komme. Etter 40 minutter kom den første. Det knaket i grener og ut av jungelen kom en vakker, rød «dame». Hun satte seg til rette på plattformen og tok for seg av «bordets gleder» – bananer.

orangutangene i kalimantan
Orangutangene i Pondok Tanggui

Da rangerne kom med melk i en stor bolle, var lykken stor. Melken ble drukket i løpet av sekunder og bollen ble slikket godt – flere ganger. Etter hvert kom flere aper, noen med barn. De fleste orangutangene spiste på

orangutangene i kalimantan
Cocktailparty

plattformen. Noen skrelte bananer i en fei og dyttet munnen full, for deretter å klatre opp i trærne og ta bananklumpen ut igjen og nyte den i fred. Andre var så vidt innom plattformen og grafset til seg bananer, puttet dem hele i munnen og fylte hendene, og klatret tilbake inn i regnskogen for å nyte måltidet i ensomhet.

Etter 2 timer måtte vi forlate området. Apene var forsvunnet inn i regnskogen igjen.

Camp Leakey

Vi gikk ombord i klotoken og ble servert lunsj på øvre dekk.  Ferden gikk videre oppover elven til Camp Leakey, og vårt neste møte med de røde apene.

orangutangene i kalimantan
Vi legger til ved Camp Leakey

Vi ankom Camp Leakey før 14. Det gjorde veldig mange andre også. For å komme i land, måtte vi gå over en annen båt og opp på bryggen. Adi viste vei på stiene inn mot fôringsplattformen. På veien viste han oss

orangutangene i kalimantan
Kjøttetende plante

kjøttetende planter, planter som ble brukt som medisin mot nyresten, høyt blodtrykk, bra for fordøyelsen, bra for huden osv. Adis mor var dayak. Hun vokste opp i jungelen og hadde lært Adi mye om hvordan man kan bruke den.

orangutangene i kalimantan
Orangutang på vei til matfatet

Vel fremme ved fôringsplattformen, fant vi oss en plass med god sikt. En stor hann-orangutang var allerede på plass i trærne nær plattformen. Et enormt, vakkert dyr. En voksen hann-orangutang blir 120-150 cm høy og veier opptil 120 kg. Maten ble servert, bananer igjen og kokosnøtter. Inn fra sidelinjen, 20 cm fra Peters ben kom en sulten frøken. Snart var også denne

orangutangene i kalimantan
På vei til «restauranten»

plattformen full av store røde aper pluss noen små apebarn. Vi gledet oss over å se dem på dem og deres menneskeliknende oppførsel. Og mon tro syntes de ”apene” på andre siden av snoren var litt merkelige også?

orangutangene i kalimantan
Mor og barn

Da tiden for fôring var over, gikk vi tilbake til båten. På vei dit fortalte Adi en historie om en engelsk turist som ville bade i elven etter at han hadde besøkt Camp Leakey. Mannen badet med to innfødte. Han kom ikke tilbake i live. Han ble drept av krokodiller. Krokodillene hadde ikke spist han. De likte vel ikke turister…

orangutangene i kalimantan
Lazy life

Vel om bord i klotoken, etter å ha hilst på noen makakaer som ville ha min vannflaske, ”tøffet” båten nedover Sekonyer river mot byen og sivilasjonen. Vi ankret opp for natten ved elvebredden. Båten ble fortøyd med tau knyttet til palmeblader.

Middag ble servert på øverste dekk og det var tid for å sove. Vi ble gynget i søvn mens sirissene spilte sin intense sang.

 

 

På vei til Indonesia

Indonesia
Vi forlater Norge

Omsider er vi på vei, nesten syv måneder etter at vi bestilte flybilletter til Singapore. Det har vært en lang sommer. Været har vært fantastisk, men vi har vært på jobb. Endelig er det vår tur til å ha ferie. Og hvilken ferie!

Så langt har alt gått etter planen. Taxien til Lysaker stasjon kom fem minutter før tiden. En artig, godt pålest pakistansk taxisjåfør kom klokken 06:25. Han fortalte oss om hans hjemsted i Punjab, og om jordskjelvet i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Det er viktig å prate med taxisjåfører. Vi lærer alltid noe av dem – om deres hjemland, eller om det landet vi besøker.

Indonesia
Changi flyplass, Singapore

Litt nervøse før denne reisen. Vi visste at vi hadde bare en time og 45 minutter fra flyet vårt skulle lande i Singapore til flyet videre til Kalimantan/Borneo skulle lette. Vel fremme på Gardermoen, leverte vi bagasjen. Vi fikk merket den med ”priority” slik at den skulle komme først på bagasjebåndet i Singapore.  Flyet landet 20 minutter før tiden. Vi hentet bagasjen, og gikk gjennom toll og passkontroll på få minutter. Singapore har god logistikk.

Vi hastet videre til Scoots (Singapore Airlines rimelige alternativ) innsjekkingsdisk. Ingen kø der heller. Vi var reddet og kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen med lavere skuldre og vissheten om at reisen ville gå som planlagt. Trodde vi.

Java, Indonesia

Indonesia
Flyplassen i Surabaya

Da vi mellomlandet i Surabaya på Java, hentet vi bagasjen og gikk gjennom passkontrollen og ut i ankomsthallen, i den tro at det skulle stå en guide å vente på oss der med Ms Soelvi Anette Almankaas på forhåndstrykt skilt. Men, nei… Vi så ingen. Damen i informasjonen ropte opp guiden fra Adventure Indonesia over høyttaleren, men ingen kom.

Det var da det demret litt i mitt hode. Skulle ikke vi ta oss hele veien til Kalimantan (Borneo) å egen hånd? Jovisst, det var det det sto i programmet. Men hvor var den siste billetten? Hvilket flyselskap skulle vi reise dit med? Helt ærlig, vi ante ikke, men damen i informasjonen visste at Nam Air flyr til Pangkalan Bun, Kalimantan. Ut shuttlebus i 15 minutter og inn til innsjekkingsdesken til Nam Air. Vi la frem vår utfordring og våre pass og vips var vi og bagasjen vår sjekket inn.

Pangkalan Bun

Indonesia
Flyplassen i Pangkalan Bun, Kalimantan.

På flyplassen i Pangkalan Bun sto guiden Adi og ventet på oss. Han tok oss med i taxi til bryggen der klotoken, en indonesisk båt, som skulle ta oss opp elven til Camp Leakey og orangutangene.

For å kunne komme ut til båten, måtte vi gå gjennom hjemmet til en indonesisk familie, og ut på en brygge som hadde sett bedre dager.

Indonesia
Adi og Peter (legg merke til det «persiske» teppet på bryggen)

Vel om bord i klotoken, som skulle være vår hjem de neste to dagene, fikk vi anvist suite med balkong på øvre dekk. Virkelig i Golden Trekkers stil. Peter var sikker på at det var der vi skulle sove, men jeg tvilte… Peter fikk rett. Vi skulle sove på øvre dekk – utendørs – i en seng redd opp med Mr. Bean lakener. Det var både dusj og toalett om bord. I toalettet spylte man ned med en øse vann, og dusjen var ubeskrivelig. Men den virket.

Indonesia
Neseape av Bjørn Christian Tørrissen.

Utsikten var upåklagelig! Elven, regnskogen og neseaper i trærne langs elvebredden.

Indonesia
Måltid tilberedt på båten – enkelt, men godt.

Vi ble servert et nydelig måltid i vår suite. Mannskapet hengte opp myggnett og vi kunne legge oss på madrassene på gulvet sammen med Mr. Bean. Utenfor hørte vi jungelens lyder, og bølgeskvulp.

 

Vår første reiseetappe var unnagjort. Vi var fremme i Indonesia.