Malekula

Malekula er viet mye plass i bloggen vår. Det er fordi denne øya er den mest eksotiske vi har vært på i Vanuatu, ja faktisk et av de mest eksotiske stedene vi har vært noen gang. Jeg håper jeg klarer å gi dere lesere en indikasjon på hva vi har opplevd der, men jeg tror at man må være der og oppleve det selv for å virkelig forstå hvor annerledes det er der enn det vi er vant til hjemme.

Vi måtte opp grytidlig for å rekke flyet. Denne gangen skulle vi reise med Air Vanuatu.

Vi ble hentet av taxi før resepsjonen på hotellet var åpnet og vi ble kjørt 20 minutter til den innenlandske flyplassen – interessant plass. Veldig manuell innsjekking. Ingen sikkerhetskontroll.

Vanuatu - la eventyret begynne
Fra flyplassen i Port Vila

Både vi og våre vesker ble veid – det betyr vanligvis at flyet er lite og vekten må fordeles nøye – både bagasje og passasjerer… 

Malekula
Air Vanuatu til Malekula

Vår analyse var riktig. Vi ble fulgt til et fly som hadde mellom 15 og 20 seter – det var så trangt at den som satt foran Peter (heldigvis en lite pike) ikke kunne lene seg ordentlig tilbake.

Malekula
Ikke business-class
Malekula
Flyplassen på Ulei

Flyturen skulle ta to timer. Det viste seg at vi skulle ha tre mellomlandinger før vi skulle av. Disse mellomlandingene var på lange gressletter. Flyplassbygningene var bitte små skur av mur. På flyet satt både lokale folk og turister. Det luket svette. Øyboerne har ikke så mye og deodoranter er nok ikke prioritert. Vi var definitivt i en annen verden.

Da vi omsider landet på ”vår” flyplass, Norsup, var vi 30 minutter før tiden – klokken var halv ni.

Malekula
Norsup flyplass på Malekula

Avtalen var at vi skulle bli hentet klokken ni. Vi sto der i solen, utenfor murskuret som var flyplassbygningen, og ventet. To unge gutter og et eldre ektepar ventet også. Flere biler kom og kjørte igjen. Litt før ni kom vår transport. En mørk blå pick-up som skulle hente både guttene, det eldre ekteparet og oss. Det ble bestemt at ekteparet skulle kjøres til sin innlosjering først, deretter skulle vi og guttene bli hentet. Omsider kunne vi gå av ved vårt lodge, Malekula Holiday Villas. Vi ble hjulpet opp en bakke til et nybygd hus med tre leiligheter.

Malekula
Rommet vårt i Malekula Villas

Leilighetene hadde stått klare dagen før og det luktet sement. Terrassene var nesten ferdige. De to unge guttene, som vi nå kjente som Francois fra Lyon og Peter (heretter kalt Peter 2)fra San Fransisco, fikk leiligheten ved siden av oss.

Malekula
Utsikt fra terrassen ned på resten av lodget

Edna kom og hilste litt surt på oss. Vi skulle bli kjørt til et sted for å spise lunsj klokken halv tolv. Ønsket vi kylling eller biff? Vi sa hva vi ville ha og gikk for å hvile. ”Restauranten” var et murhus møblert med hvite plastmøbler, gamle flyplasseter i blå plast og noen slitne kopier av Myran-stolen (originaldesign Arne Jacobsen). Restauranten var pyntet med grønne gardiner langs bjelkene i taket.

Malekula
Restaurant uten navn – interiør og utsikt fra vinduet

Sammen med Peter og Francois, var vi de eneste gjestene. Det skulle vise seg at vi skulle ha mange opplevelser sammen med disse guttene det neste 1,5 døgnet.

Vi spiste lunsj ved samme bord og maten var vel spiselig – guttene spiste biff og Peter og jeg kyllinglår (Peter 1 fikk mitt også). Restauranteieren hadde glemt at drikke er en essensiell del av et måltid, men da jeg etterspurte drikke, kunne hun tilby oss vann. Etter lunsj ble vi hentet av av vår sjåfør for dagen.

Small Nambas

Neste post på programmet var besøk hos Small Nambas, en av stammene som lever på Malekula. De holder til i Walarano på Malekula. Nambas betyr penisfutteral og Small Nambas har fått sitt navn fordi de bruker små penisfutteral. Stammen, Big Nambas, er også hjemmehørende på Malekula. Denne stammen bruker lange penisfutteral. Penisfutteralene er laget av palmeblad. Vi fikk denne informasjonen av taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen til hotellet da vi hadde forlatt Malekula og ankommet Espiritu Santo. Han tilhørte selv stammen Small Nambas og hadde flyttet til Santo for å få jobb.

Bilen tok oss på dårlige veier gjennom tett skog. Omsider så vi sjøen. Bilen stanset. Utenfor så vi små hytter bygget av palmeblader, og mørkebrune unger som løp omkring halvnakne og lekte på stranden. De tittet nysgjerrig på oss.

Malekula
Barna lekte på stranden

Det var som om vi så en film. «Sydhavsidyllen» slik den ble fremstilt i den vestlige verden da vi var små. Levesettet for denne stammen på Malekula var ikke veldig annerledes enn det har vært de siste 4000 år. De har mobiltelefon og klær, men de lager mat over åpen ild, bygger hus av palmeblader og bambus,  sover på matter av palmeblader og toalettet er et hull i bakken.

Vi ble møtt av Veronique, en av Small Nambas’ kvinner, og hennes sønn, Christoph, på 16 måneder.

Malekula
Veronique og hennes sønn Christoph

Han så akkurat ut som de barna vi har sett på TV i et program fra Tanna. Med sin mørke hud og sitt rødgyldne, krusete hår var han bedårende!

Malekula
Bedårende Christoph på 16 måneder

Vi to ble venner etter hvert. Veronique fortalte oss litt om stammen sin og hva som skulle skje mens vi var på besøk. Vi hørte trommer. Det ble kalt til dans. Vi gikk til stammens samlingsplass.

Stammens menn hadde kledd seg i sitt tradisjonelle utstyr, ”stråskjørt”, penisfutteral av palmeblad og tomme frøkapsler rundt anklene. De kom trampende og syngende inn, det ringlet som i dombjeller i frøkapslene og trommene lød hult.

Mennenes dans

Dansen var ferdig. Så var det kvinnenes tur. De hadde pyntet seg i skjørt av flettede palmeblad og hadde kjeder av skjell rundt halsen. De hadde blomster og fjær i håret. Også de danset til trommer og raslende frøkapsler.

Malekula
Small Nambas kvinner danser for oss

 

 

 

 

 

 

 

 

Uvirkelig fordi dette er tradisjon som har vært tilnærmet uendret de siste 4500 år.

Da kvinnene var ferdige, ble vi invitert «inn på kjøkkenet» til Small Nambas. Kjøkkenet var en hule på stranden.

I lyden av bølgeskvulp og lukten av sjø skulle vi lære om stammens mattradisjoner. I kjøkkenet satt tre kvinner på matter av vevde palmeblader og laget laplap.

Malekula
Et sydhavskjøkken

Laplap kan lages av kasavarot og malangarot. Dagens rett var laget av malangarot. Den første kvinnen rev malangaroten på en bit av bark. Det ble en seig masse som ble blandet med vann. Den andre kvinnen la den seige massen i et palmeblad som ble rullet sammen til en sylinder og deretter puttet inn i et bambusrør. Bambusrøret skulle nå grilles på bål. I en hule ved siden av kjøkkenet gjorde et par menn opp ild ved å gni et trestykke og laget bål.

Malekula
Mennene tenner opp ild

Mens bambusrøret ble grillet, skrapte den tredje kvinnen ut kokosmasse av en tørr kokosnøtt. Kokosmassen ble blandet med vann og skulle være tilbehør til laplapen. Før vi spiste, fikk vi en kort innføring i hvordan kvinnene vevde/flettet matter av ulike palmeblader til å bygge hus av og til å ha som tepper på gulvene.

Malekula
Matteveving

Vi ble også vist hvordan blad fra kokospalmer ble brukt til å lage tak til husene. Disse husene varer i 15-25 år avhengig av om taket legges med blader fra unge eller eldre palmer.

Malekula
Håndverk laget av palmeblader

Lap lapen ble servert med kokosmelk i en kurv av flettede palmeblader. Serviettene var blader fra et annet tre, og de føltes faktisk som servietter. Lap lap hadde lite smak, men var godt med nylaget kokosmelk til.

Malekula
Lap lap med kokosmelk servert på en tallerken av palmeblad

Vårt opphold hos Small Nambas ble avsluttet med en avskjedsdans der først mennene og kvinnene danset og deretter måtte vi alle danse med. Da dansen var ferdig, takket Veronique oss for at vi hadde besøkt stammen. Hun sa vi nå var stammemedlemmer av Small Nambas, og ba oss markedsføre dem overfor våre venner og kjente hjemme.

Malekula
Kastom dance

Jeg holdt en liten tale der jeg takket stammen for at de hadde tatt i mot oss og vist oss noen av deres tradisjoner. Jeg oppfordret dem til å holde fast ved sine tradisjoner og ikke la oss turister ødelegge for dem. Francois takket for oss på fransk.

Malekula
Den siste dansen

I kannibalenes fotspor

Turen gikk videre innover i jungelen. Nå skulle vi ut å gå i kannibalenes fotspor. Det har vært praktisert kannibalisme her i Vanuatu frem til 1969. Da vi gikk ut av bilen der i jungelen, ble vi møtt av Jean Claude, en lang, mager fyr som smilte bredt og blottet sine tre gule tenner.

Malekula
Jean Claude – en etterkommer etter kannibalene på Maelkula

Jean Claude hadde på seg en oransje t-skjorte som var tatt vrang på og som var svært skitten. Han var etterkommer av kannibalene på Malekula. Heldigvis var Veronique med som guide. Vi ble først tatt med til seremoniplassen der det ble holdt seremoni for seieren og den/de døde krigerne som skulle spises.

Malekula
Stammens offerplass

Siste gang det var praktisert kannibalisme i denne stammen var i 1888. Ifølge en artikkel i The Telegraph ble sist registrerte tilfelle av kannibalisme i 1969 på Malekula. Det sies ingenting i artikkelen om i hvilken stamme.

Vi ble tatt med videre inn i jungelen, til høvdingens kjøkken, en åpen plass der vi så konturene av hvor måltidet ble tilberedt.

Malekula
Høvdingens kjøkken

Måltidet besto blant annet av menneskekjøtt. Ifølge vår guide, smakte ikke menneskekjøtt godt. Derfor blandet man det med annen type kjøtt og skjell, og serverte blandingen til innvidde. Det var kun krigere som fikk spise menneske, og det var kun krigere som ble spist. Artikkelen i The Telegraph hevder at misjonærer som kom til øyriket på 1800-tallet ble spist.

Ifølge Veronique, var stammene i Vanuatu alltid enige om å føre krig, og en krig var alltid planlagt. To rivaliserende stammer bestemte seg for å føre en krig på et område og den som drepte den første krigeren, var vinner av krigen. Når måltidet var inntatt, måtte de som hadde deltatt holde seg på seremoniplassen i 30 dager før de kunne betraktes som renset for fienden og dermed kunne omgås resten av stammen igjen.

Malekula
Dekorasjon på offerplassen

I denne 30-dagersperioden kunne man ikke en gang klø seg selv. Dersom man klødde seg, for eksempel på armen, med hånden, ble man uren. Derfor hadde krigerne en pinne som de benyttet når de klødde.

Vi fikk også et innblikk i ritualene ved en høvdings død. Høvdingen lagde selv sin grav slik at den sto klar til den dagen han gikk bort.

Malekula
Høvdingenes gravplass – vi talte omkring 20 graver

Vanlige stammemedlemmer ble begravet liggende, mens høvdingen ble begravd stående med hodet over jorden. To livvakter sto og voktet hodet i noen dager. Deretter ble hodet fjernet og lagt i graven høvdingen hadde laget, en flat sten som lå oppå andre stener. Under denne stenen ble høvdingens hode lagt sammen med konkylier.

Malekula
Hodet tilden siste høvdingen som ble gravlagt på gravplassen i jungelen, angivelig i 1888.

Livvaktene voktet hodet til det sluttet å lukte. Vi fikk se denne meget enkle gravplassen der det var rundt 20 flate stener med hodeskaller og konkylier under.

Etter kannibalturen, ble vi kjørt tilbake til lodget der vi fikk beskjed om at middagen var klokken 1830 på samme ”restaurant” som vi spiste lunsj på. Biff og chips sto på menyen.

Malekula
Biff med chips til middag.

Alt stenger tidlig her i Vanuatu og vi dro hjem til lodget vårt etter middag.

Neste morgen ble vi vekket av Edna som kom med frokost til oss, amerikanske pannekaker med banan og et speilegg til.

Malekula
Ednas frokost

Dette var dagen da The 4th Art Festival of Malekula skulle finne sted.

Malekula
Tradisjonelle trommer

Sammen med Peter 2 og Francois ble vi kjørt til festivalplassen i tid til å se første dansegruppe.

 

Malekula
Den fjerde nasjonale kunstfestivalen – fokus på et røykfritt arrangement

 

 

 

 

Alt tydet på at det ville bli en varm dag og vi hadde ikke tatt med oss vann. Vi hadde kjørt forbi et Market and Recreation Centre. Vi kunne sikkert få kjøpt vann der. Men først skulle vi se Lamap stammen danse.

Dramatisk dans med trommer og tramping i jorden. Rislende frøkapsler rundt anklene og malte kropper – vilt og annerledes. Tradisjoner vi kun har lest om og trodd var eventyr. Vi så flere grupper opptre utover dagen.

Malekula

På shopping

Slik fortsatte dagen med stammer fra hele Vanuatu som danset og sang sine eldgamle ritualer. Solen sto høyt og temperaturen var nok godt over 30 grader. Vi måtte ha vann og gikk over til rekreasjonssenteret. Senteret var først og fremst et frukt og grønnsaksmarked. Det bugnet av meloner, kassavarøtter, grapefrukt, papaya og annen frukt.

Malekula
Marked i Lakatoro på Malekula

Vi så en bensinstasjon rett ved – en kontainer med bensinpumpe i – Pacific Oil. Ikke helt som våre bensinstasjoner og i hvert fall ikke et sted det var mulig å kjøpe drikke.

Malekula
Shopping i Lakatore

Flaks for oss fant vi et supermarked der de hadde både vann og Cola og Fanta! Og ikke nok med det, drikken var kald! Vi kjøpte med oss det vi skulle ha og gikk videre på leting etter en caps til Peter. Stedets klesbutikk hadde et godt utvalg av capser – to blå, en grønn, en hvit, en rød og to svarte. Peter valgte den grønne (sikkert fordi han vet at jeg hater grønt… og han elsker å erte). Det er en mulighet for at capsen var brukt, men det får vi aldri vite – med mindre Peter har lus når han kommer hjem.

Malekula
Peters nye caps var grønn – og kanskje ubrukt

Vi gikk tilbake til festivalplassen for å følge opptredenene. Det ble holdt taler og flere stammer danset. Langs den ene siden av plassen var det plassert ut matboder der man kunne kjøpe lokal mat. Vi kjøpte hver vår tuluk til 100 vatu (=8,5 kroner) per stykk. En tuluk er revet malangarot, oksekjøtt og kokos som er pakket i palmeblad og stekt over åpen ild.

Malekula
Dagens lunsj: Tuluk men oksekjøtt

Lite smak, men fylte magen.

Pandanus Campaign, 1 Mama 10 Stamba, hadde et eget innslag på festivalen.

Malekula
1 Mama10 Stamba Pandanus

Et hundretalls mammaer i alle aldre var samlet i forbindelse med et treplantingsprosjekt i regi av Pandanus.

Malekula
Mamas for treplanting

Etter å ha sett et par stammer til danse, ble varmen for mye for meg og vi gikk innom Pandanus brukskunstsenter, for å handle souvenir til reiserommet vårt, før vi begynte å gå de 25 minuttene det tok å gå tilbake til lodget vårt. Taxier så vi ikke mye av på Malekula.

Malekula
Veien tilbake til Malekula Holliday Villas

 

Siste kveld i Malekula

Edna, damen som drev Malekula Holiday Villas, skulle lage middag til oss. Middagen ble servert på terrassen – fisk, ris, frityrstekt søtpotet og salat, etter solnedgang. Vi spiste nok en middag med våre unge venner, Peter 2 og Francois.

Malekula
Peter 2 og Francois

Guttene fortalte om sin reise i Stillehavet. Reisen hadde startet i Sydney, fortsatt til New Caldonia og deretter Salomonøyene. De hadde vært innom både Port Vila og Tanna på Vanuatu, før de kom til Malekula. Vi skulle reise videre dagen etter, men de skulle bli igjen noen dager for snorkle, før ferden gikk videre til Fiji og Tonga, kort tur innom New Zealand og deretter hjem til Peters bestemor i Honolulu. Vi snakket mye om reising og reisemål og vi fikk inspirasjon til nye reisemål.

http://www.goldentrekkers.no/mote-med-mennesk…-og-vanuatu-2019/
Eksotiske Malekula – gir inspirasjon til å besøke andre fjerne kyster i verden

Det var kjølig på terrassen. Det var bekmørkt. Myggen bet. Dagen var slutt og det var også vårt opphold på Malekula. Vemodig. Det er lite sannsynlig at vi kan komme tilbake til denne rustikke, fremmedartede øya i Stillehavet.

Farvel Malekula. Farvel Small Nambas.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

Malekula
Small Nambas menn Bildet er tatt med vårt kamera av Veronique, Small Nambas

 

Malekula
Small Nambas kvinner Bildet er tatt med vårt kamera av Veronique, Small Nambas
Følg oss gjerne
0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *