Sydney – feriens finale

Vi forsøker å legge opp våre eksotiske reiser slik at vi avslutter et sted, eller i en by, som ikke føles altfor fremmedartet. Det er viktig å finne et sted hvor vi kan senke skuldrene og slappe av, men samtidig sanke nye opplevelser.

Sydney - feriens finale
Sydney

Vi ankom Sydney fra Port Vila, Vanuatu på morgenen. Det var for tidlig å sjekke inn på Shangri La Hotel,  der vi skulle bo. Derfor satte vi igjen bagasjen på hotellet og gikk ut i byen. Vi hadde noen timer å «slå ihjel» før vi kunne sjekke inn klokken 15. Først spiste vi frokost. Deretter vandret vi rundt og gjorde oss kjent i Circular Quay, området rundt der vi skulle bo. Det var vinter i Sydney og det var overskyet og temperaturen var 10-15 grader.

Circular Quay er del av Sydneys havn, som Aker Brygge i Oslo, bare mye mer. Her ligger Sydney Opera og The Rocks med restauranter, barer, og utesteder. Circular Quay er utgangspunktet for korte båtturer og elvecruise i Sydneybukten og her legger enorme cruiseskip til ved cruiseterminalen.¨

Sydney - Feriens finale
Cruiseskip på besøk i Sydney

Fuglene regjerte Circular Quay. De angrep folk som gikk og spiste. De inntok restaurantbordene i det øyeblikket folk reiste seg og gikk. Duer, måker, laurakitter og ibiser – mer og mindre aggressive.

Sydney - Feriens finale
Sydneys løse fugler

Før det var tid for å sjekke inn på hotellet, rakk vi også en tur til Town Hall et shoppingområde, som ligger to togstasjoner fra Circular Quay. Her ligger blant mye annet den vakre Queen Victoria Building fra 1898. Bygningen var opprinnelig konserthall, men har huset kafeer, skreddere, handelsmenn og bibliotek. I dag finner man utsalgssteder der de fleste kjente «high-end» merker er representert, i den vakre, monumentale bygningen.

Sydney - Feriens finale
Victoria Building

Vi kunne omsider sjekke inn på hotellet og fikk rom i 13. etasje med utsikt mot Darling Harbour og Harbour Bridge. Middagen inntok vi på en restaurant på bryggen i Circular Quay.

Sydney - Feriens finale
Middag i Circular Quay

Neste morgen våknet vi til nok en dag med gråvær og 15 grader. Vi kledde godt på oss og gikk ut for å finne et frokoststed. Vår tid i Sydney var veldig begrenset, kun fire dager, og dermed ble det viktig for oss å få med oss så mye som mulig av byen.

Sydney - Feriens finale
Hatt er viktig i Australia

Derfor kjøpte vi billetter til Hop on Hop off, en buss som tok oss rundt til de viktigste severdighetene i Sydney. Innimellom tittet solen frem, men mye av tiden var det kjølig å sitte der på toppen av bussen, under åpen himmel.

Sydney - Feriens finale
Hop on Hop off

Etter bussturen gikk vi ut for å ta selfies med Operaen som bakteppe. Operahuset i Sydney er en ikonisk bygning tegnet av den danske arkitekten, Jørn Utzon. På alle bilder vi har sett, fremstår den som hvit. Da vi så den på avstand i Sydney så den skitten ut – litt skuffende. Da vi gikk bort til bygningen, så vi at den var kledd med, ikke bare hvite, men også beige, glaserte granittfliser (flisene er importert fra Svergie). Operaen var altså ikke helt hvit i utgangspunktet.

Sydney - Feriens finale
Obligatorisk «selfie» foran «bucket-list mål», Sydney Opera

 

Onsdag morgen våknet vi til strålende sol og klar blå himmel. Vi kjøpte billett til Shopper Hopper båten som går ut til Birkenhead Outlet, 20 minutters tur ut i Sydney Harbour. Vi var ikke veldig imponert over utvalget og prisene, men klarte å bli kvitt noen «aussie»-dollar likevel.

Sydney - Feriens finale
Birkenhead

Om kvelden drakk vi øl på Lord Nelson Brewery Hotel, Sydneys eldste hotell og Australia’s eldste pubbryggeri.

Sydney - Feriens finale
Lord Nelson Hotel

Vi fulgte opp øldrikkingen med tysk middag – knoke og schnitzel – på Munich Brauhaus. Restaurantens gjester var for det meste kinesere som hadde stor glede av tysk øl og en «slå-spikeren-i-en-planke»-konkurranse.

Sydney - Feriens finale
Munich Braujhaus

Fjerde dagen spaserte vi over ikoniske Sydney Harbour Bridge.

Sydney - Feriens finale
Sydney Harbour Bridge

I Kirribilli, ved enden av broen, fant vi en frokostbar. Det begynte det å regne mens vi spiste frokost. Det regnet og regnet. Vi hadde planlagt å dra til Sydneys fiskemarked, og tok med oss paraply og dro av gårde. Først med tog til Central Station og derfra med trikk til Fishmarket. Vi hadde ikke bestilt omvisning og dermed fikk vi ikke se hovedmarkedet, men vi besøkte delen avmarkedet det man kunne kjøpe og spise fisk og skalldyr. Vi mesket oss med nylaget sushi, østers og musserende vin. Vi tok med oss sushi og vin tilbake til hotellet.

Sydney - Feriens finale
Sydney’s Fishmarket

Det regnet og regnet. Vi ble på hotellet, satt i loungen og skrev blog og drakk te. På kvelden gikk vi ut og spiste italiensk pizza og drakk rødvin på Zia Pina Pizzeria i The Rocks.

Sydney - Feriens finale
Zia Pina Pizzeria

Siste kvelden i Sydney, siste kvelden på årets sommerferie var over.

Sydney - Feriens finale
Siste dag i Sydney

Turen hjem fra ferie er alltid litt tung. Et eventyr er over. Vi forlater et sted vi sannsynligvis aldri kommer tilbake til. Hjemreisen fra Sydney var vel den lengste vi har hatt – i underkant av 35 timer. Men vi vet at vi kommer tilbake til Sydney og Australia.

Se programmet for hele reisen her.

 

 

Følg oss gjerne
0

Siste dag på Vanuatu

Vi sto tidlig opp neste morgen, ganske trøtte, og litt rystet, etter nattens opplevelse. Det blåste kraftig og vinden ulte rundt hyttehjørnene. Hotellets vertsskap hadde ordnet frukt og muffins til frokost. En mengde bittesmå maur hadde inntatt muffinsene, så vi spiste bare frukten. Det var vår siste dag på Vanuatu.

En av hotellets ansatte kjørte oss til flyplassen og vi gikk for å sjekke inn.

Siste dag på Vanuatu
Innsjekkingskø i Luganville

Det er artig å sitte på en flyplass på Vanuatu å betrakte folkelivet. Alt er så annerledes enn hjemme. Folk er fargerikt kledd. Kvinnene i sine «Mother Hubbardkjoler» (se vårt innlegg fra Espiritu Santo), mennene i fotballtrøyer eller fargerike skjorter.

Siste dag på Vanuatu
Flyplassliv

Folk fra Vanuatu pakker ikke bare i kofferter og bager, men i pappesker også. «Alle» sender pappesker med ting i. «Ingen» bryr seg om vekten på bagasjen. Noen ble stanset i innsjekkingen, men all bagasje ble med til slutt. For innenlandsflyvninger må man betale flyplasskatt. Den betales cash til en person som sitter bak en disk på flyplassen. Man får en håndskrevet kvittering som stiftes til boardingpassene. 200 vatu (tilsvarer 16 kroner) pr person er hva det koster.

Siste dag på Vanuatu
Betalt flyplassavgift

Vi boardet flyet. Det var større enn de andre innenlandsflyene vi hadde reist med på Vanuatu.

Siste dag på Vanuatu
Flyet fra Lugnaville, Santo til Port Vila, Efate

Flyreisen tok 50 minutter og det tok 10 minutter få bagasjen. Vi tok taxi til vårt «stamhotell», The Terraces. Der ble vi tatt imot som gamle kjente, spiste frokost og fikk et rom i løpet av 30 minutter – til tross for at det var tre timer til ordinær innsjekking. Vi pratet litt med hotellets consierge, Fabiola.

Siste dagen på Vanuatu
Fabiola – consiergen på The terraces

Vi snakket litt om jordskjelvet vi hadde opplevd på morgenkvisten og hun sa at de hadde jordskjelv på Vanuatu hele tiden. Da vi fortalte fra vårt møtte med Small Nambas, sa hun at hun hadde bodd sammen med stammen da hun var liten, men at hen hadde flyttet med moren til byen, Port Vila.

Siste dag på Vanuatu
Barn av Small Nambs

Rommet var som de forrige to vi hadde bodd på på The Terraces, stort, lyst med en fantastisk utsikt.

Siste dag i Vanuatu
Utsikt fra terrassen

Vi satt på verandaen, drakk kaffe og jobbet med bloggen. Senere på dagen gikk vi ned åsen til sentrum.

Det var søndag og mye var stengt, men vi gikk en tur langs havnepromenaden. Vi tok bilder og lette etter et sted vi kunne spise lunsj.

Siste dag på Vanuatu
Langs havnepromenaden i Port Vila
Siste dag på Vanuatu
Tradisjonell tromme brukt av stammene på Vanuatu

Litt vemodig var det å tenke på at vi var kommet til siste dagen på Vanuatu. Dette lille øyriket ligger så langt borte og sannsynligheten for at vi skulle komme tilbake dit var liten. Det er et fint sted å besøke. Folket på Vanuatu hilser alltid når man går på gaten – gamle og unge. De vinker når vi kjører forbi i bil og vi har ikke merket noe til uærlighet.

Vi spiste en liten pai til lunsj på en restaurant der dykkere og surfere vanket, og tok taxi til hotellet.

Siste dag på Vanuatu
Lunsj

Taxisjåføren het Moses. Han spurte om han kunne kjøre oss til flyplassen dagen etter, og vi sa at det var i orden. Han måtte hente oss klokken 5. Han sa at han kanskje ikke kom før 5-10 over fem, men vi måtte ikke bli redde. Han skulle komme, og han skulle ikke drikke om kvelden. Da han hadde satt oss av og kjørt videre, fikk vi en ubehagelig følelses. Vi fikk hjelp av hotellet til å kontakte han og de skulle sørge for at vi fikk transport til flyplassen – enten det var Moses eller en annen sjåfør.

Den store ompakkingen av koffertene startet. De fleste på Vanuatu eier lite og tjener lite. De setter pris på det de får, og vi var blitt oppfordret til å legge igjen ting vi kunne avse. En del av klærne lot vi derfor bli igjen.

The End

Den siste dagen på Vanuatu nærmet seg slutten. Vi avsluttet vårt fantastiske og opplevelsesrike opphold på mystiske Vanuatu på restauranten  Stone Grill nede i sentrum.

Siste dag på Vanuatu
Stonegrill

Et hyggelig og lunt sted der de serverte nydelig Vanuatu-biff på en glovarm lavastein, med valgfritt tilbehør.

Siste dag på Vanuatu
Entrecote på lavastein
Siste dag på Vanuatu
Indrefilet på lavasten

Vi skeiet ut med hver vår knallgrønne cocktail til «forrett», og Peter bestilte seg en pannacotta med kokos til dessert.

Siste dag på Vanuatu
Grønn drink med kokoslikør
Siste dag på Vanuatu
Pannacotta

 

 

 

 

 

 

 

 

Da vi skulle tilbake til hotellet, ble vi fulgt til hovedveien av en av de ansatte.Da Peter så en saloon på vei til taxien, trodde han nok at hans drøm om ville vesten (i Vanuatu???) hadde blitt virkelighet.

Da Peter så en saloon
Saloon i Port Vila

Det kom en taxi og vi ble kjørt tilbake til hotellet.

Vi pakket de siste tingen og gikk til sengs.

Siste dag på Vanuatu
Sydney

Vi sto opp klokken fire neste morgen. Gjorde oss klare og gikk ut. Hotellets vekter ventet på oss og hjalp oss med bagasjen. Taxien ventet allerede. Moses var tidlig ute! Vi kom frem til flyplassen i god tid for innsjekking, gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Snart var vi ombord i flyet som tok oss ut av eventyret og tilbake til virkeligheten i Sydney.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

Følg oss gjerne
0

Espiritu Santo

Espiritu Santo betyr Den Hellige Ånd på portugisisk og spansk. Det var den portugisiske oppdageren Pedro Fernandes de Queiros som ledet en spansk ekspedisjon, som først etablerte en bosetning på øya i 1606.

Santo
Pedro Fernandes de Queiros

Vi ble fortalt at da Queiros ankret opp utenfor øya etter at det var bitt mørkt, trodde han at han var kommet til Australia. Han så mange lys inne på land og tenkte at han var kommet til et sted med mange mennesker. Da han våknet om morgenen, så han bare skog og ingen hus. Han ble redd og ville avvente landgang. Om kvelden skjedde det samme igjen. Han trodde det var ånder og døpte øya Espiritu Santo.

Senere tok britene og franskmennene over styret. Under annen verdenskrig var over 40.000 amerikanske soldater utstasjonert på Santo. Øya ble brukt som supply og support base etter at japanerne hadde angrepet Pearl Harbour. Santo er blitt et populært mål for dykkere etter at amerikanerne dumpet militært materielle i sjøen utenfor øya etter krigen. Skipsvraket, SS President Coolidge, tiltrekker seg også dykkere fra hele verden.

Santo
Gammelt bilde fra Vanuatu

 

 

 

 

 

 

Espiritu Santo – Den hellige Ånd

Santo
Flyet vårt venter på flyplassen i Norsup, Malekula

Vi ankom Espiritu Santo halv ni på morgenen, etter å ha tilbragt to dager på Malekula. Santo har kun innenriks

flyplass, men det var en ordentlig flystripe og en relativt stor terminalbygning. Vi fikk bagasjen vår og gikk ut for å finne en taxi. Taxiene sto på rad og vi gikk inn i den første og ble kjørt de 20 minuttene det tok til hotellet som skulle være vår base de neste fem dagene.

Sjåføren som kjørte oss het, John, og var fra stammen Small Nambas, som vi besøkte på Malekula.

Santo
John i bilen hans

På hotellet, The Barriere Beach Resort, ble vi tatt i mot i resepsjonen av Calvin, daglig leder for hotellet.  Bagasjen vår ble tatt til rommet og vi fikk en omvisning på hotellet og informasjon om restaurantens åpningstider av consiergen, Catherin. Rommet vårt var en «hytte» ved stranden med tre terrasser i ulike nivåer og direkte aksess til strand og sjø. Nydelig utsikt fra terrassen over turkis vann og frodig vegetasjon.

Santo
Utsikt fra terrassen vår

Hotellet var en oase for oss etter våre hektiske og opplevelsesrike dager både i Australia og på Vanuatu.

Santo
Vår hytte sett fra sjøsiden

Vi hadde hatt mange tidlige morgener, og  åtte takeoffs, og like mange landinger, i løpet av de siste 12 dagene. Det føltes godt å skulle være flere dager på samme sted – uten noe som var forhåndsplanlagt.

Santo
Stranden ved «hytten» vår

Vi slappet av og sov mye den første dagen. Været var veldig skiftende, men vi tok vårt første bad i det turkisblå havet som omkranser Vanuatu.

Dag to på Santo tilbragte vi på hotellet. Det var 22-23 grader og blåste kraftig. Det fristet ikke å bade. Dagen gikk med til bloggskriving og bilderedigering. Det tar lang tid å fullføre en bloggpost. Lunsj og middag spiste vi på hotellet. Vi bestilte en heldags utflukt til dagen etter, og la oss tidlig.

Ut på tur

Neste morgen, etter frokost, ble vi hentet av vår guide og sjåfør for dagen, Samuel. Samuel kjørte oss nordover langs østkysten av Santo, og etter bare noen få kilometer stanset han og viste oss hvordan de innfødte alltid kunne finne noe å spise om de var ute i naturen og ble sultne. Han hoppet ut av bilen og dro opp en kokosnøtt som hadde slått rot og spiret, og slo den hardt i asfalten flere ganger til den sprakk.

Santo
Samuel og kokosnøtten

Inne i kokosnøtten kokosvannet erstattet med det myk kokosmasse som smakte nydelig. Samuel viste oss også at i det var kokosmasse i den nye stengelen. Mettende mat for jegere og de som har lite penger.

Vi kjørte vider og etter noen nye kilometer stanset han igjen, og kjøpte ferske kokosnøtter til oss. Barna han kjøpte dem av, to søstre på 8-10 år, laget hull i dem og Samuel laget sugerør til oss av en hul plantestengel.

Santo
Fersk kokosnøtt med naturlig sugerør

Barna fikk 100 vatu (er lik 8 kroner) hver av oss og de ble så glade at de hoppet.

Santo
Kokosnøttselgeren

Samuel viste oss også hvordan man laget en tallerken av fire store blader fra en plante. Han viste oss lokalbefolkningens naturlige paraplyer, noen kjempeblader som vokste i jungelen.

Santo
Naturlig paraply

Han var en naturens mann, vår sjåfør. Det viste seg at han bodde meget enkelt med sin kone og sine to små barn, drev jakt i skogen og sanket mye av det jungelen kunne by på.

Champagne Beach

Neste stopp var Champagne Beach, selve bildet på en sydhavstrand, kritthvit puddersand, turkisblått hav, frodig regnskog og nesten folketom.

Santo
Champagne Beach

I vannet svømte tre små barn fra området, og vi kunne skimte noen store skilpadder fem-ti meter ut i vannet.

Santo
Lokale barn lekte med oss på stranden
Santo
Fisk på land

Idyll. Vi badet og solte oss, Peter snorklet i et par timer. En stund lekte jeg med de tre små som var som fisker i vannet og jeg snakket med en hyggelig australsk kvinne, opprinnelig fra Sri Lanka, bosatt i Sydney. Hun tipset oss om ting å gjøre i Sydney, blant annet båt til Manley Beach og Blue Mountain. Mens vi lå på stranden og slappet av, bestilte Samuel lunsj til oss i Port Orly, som var siste destinasjon denne dagen.

Port Orly

Santo
Port Orly

Vi kjørte videre og da vi kom frem til Port Orly, var kokosnøttkrabben ferdig tilberedt.

Santo
Kokosnøttkrabbe

Restauranten var rustikk, og vi spiste en herlig lunsj på stranden med utsikt over det usannsynlige blå Stillehavet.

Santo
Paradis

Etterpå gikk vi langs stranden, fotograferte og så litt på det lokale folkelivet, fiskebåter og skjell.

Santo
Tur på stranden
Santo
På stranden i Port Orly – lokal fiskebåt

Klokken var tre og det var på tide å kjøre tilbake mot hotellet.

Santo
Peter og Samuel

På vei tilbake stanset vi ved et av de mange «blå hullene», Nando Blue Hole, som finnes på Vanuatu, og spesielt på Santo. Fantastisk syn!

Santo
Ved Nando blue hole

Et blått hull er en ansamling av ferskvann som kommer fra øyas fjellmassiver. Hullene får sin intense blåfarge fra renheten i vannet og mineraler og kalksten på bunnen.

Santo
Ved Nando Blue Hole

Det var lagt opp til at de besøkende kunne bade i hullet. Stammen som eide Nando Bue Hole hadde bygget gangbroer og plattformer og hengt opp tau som man kunne bruke om man ønsket å kaste seg ut i vannet.

Santo
Nando Blue Hole

Det var sent på ettermiddagen og vi valgte å droppe badingen og heller gå rundt å fotografere de usannsynlig vakre omgivelsene.

Santo
Nando Blue Hole

Tilbake på hotellet, slappet vi av en stund og spiste Vanuatu-biff til middag.

Santo
Vanuatubiff til middag

De siste to dagene

Vi hadde hvilt og sovet en del etter at vi kom til Santo, men vi hadde også jobbet mye med bloggen.

Santo
Frukt – en del av frokosten

Da vi hadde spist en frokost som besto av porcherte egg, toast og frukt, den fjerde dagen, tok vi personalbussen til Luganville, «hovedstaden» på Espiritu Santo. Vi gikk frem og tilbake i hovedgaten.

Santo
Fra hovedgaten i Luganville
Santo
Fra hovedgaten i Luganville
Santo
Fra hovedgaten i Luganville

Det fantes noen kinesiske butikker med alt fra blyanter og hårspenner til tabletter og souvernirer. Vi så en politistasjon og en postkasse for brev til Vanuatu og til utlandet.

Santo
Politistasjonen i Luganville
Santo
Postkasse

Det var et fransk bakeri der de hadde ordentlig espressokaffe og noen mer eller mindre innbydende spisesteder.

Vi spiste vår lunsj på The Espiritu Hotel. Når man har reist en stund i et land som ikke har den helt store matkulturen, sett med europeiske øyne, blir man ganske matlei. «Alt» smaker likt og på Santo var maten generelt lite saltet og hadde lite smak. Heller ikke min toast på The Espiritu var noen hit. Derimot var Peter fornøyd med sin fish’n’chips.

Santo
Peter på vei for å drikke espresso

Det ble ikke den store shoppingdagen i Luganville, til det er utvalget for lite. Fangsten denne dagen var noen souvernirglass til barna og et middel som skulle lindre Peters myggstikkplager.

Vanuatu mote

Den store motebølgen for kvinner er «Mother Hubbard dress«, en kjole som ble introdusert for «de halvnakne, ville kvinnene» av britiske misjonærer på 1800-tallet. Kjolene den gangen var langermet og skulle dekke så mye som mulig av kroppen. Vanuatiske kvinner i dag, bærer en kortermet versjon som finnes i en uant mengde av farger, mønster og fargekombinasjoner. Bare jeansmoten  (1740) har holdt seg lenger enn Mother Hubbardkjolen.

Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Selv de yngste har Mother Hubbard kjoler anno 2019

 

«Hjemveien»

Vel ferdig med shopping og Luganville, stanset vi en liten gulgrønn taxi i hovedgaten og spurte om han kunne kjøre oss til hotellet.

Santo
Taxien vår

Sjåføren ba oss hoppe inn og vi kjørte av gårde. Rex, som taxisjåføren het, snakket og snakket.

Santo
Taxisjåfør Rex

Han pratet mye og fortalte om sine fire koner, ti barn osv., osv. Jeg syntes etter hvert at vi hadde kjørt veldig lenge og spurte hvor langt det var igjen. Vi er snart fremme, sa han og kjørte videre, og pratet videre.

Santo
Dashbordet i taxien til Rex er pyntet

Til slutt ble jeg sint og ba han snu. Han fortsatte litt til og stoppet ved et resort og sa «her er det». Det var feil resort og han måtte kjøre tilbake fem kilometer. På veien truet han med  sette oss av. Omsider så vi skiltet til vårt resort, betalte avtalt sum og gikk inn på hotellet. Middagen den kvelden var enkel, ceviche og vårruller på hotellet.

Siste dagen på Santo blåste det. Vi badet litt på morgenen og forsøkte å sole oss, gikk en tur på den usannsynlig vakre stranden, tok bilder.

Santo
Hotellstranden
Santo
Hotellstranden
Santo
Hotellstranden
Santo
Hotellstranden

Det blåste stadig kraftigere. Vi bestemte oss for å holde oss inne etter lunsj, skrev ferdig bloggen for Malekula og pakket alt klart til vi skulle reise neste dag.

Santo
A view to kill for

Vi spiste biff- og noodlesalat til middag og la oss. På morgenkvisten, rett før klokken 3, ristet Peter i meg. «Det er jordskjelv», sa han. Jeg kjempet meg ut av søvnen og kjente at jorden skalv i noen sekunder. Så var det over. Men det var skremmende og usikkert. Ville det komme flere skjelv? Der på Espiritu Santo var alt bekmørkt. Vi googlet earthquake vanuatu og fant at jordskjelvet hadde styrke 6 på Richters skala og hadde sitt episenter på øya Aoba, 140 km fra der vi befant oss.

Santo
Melding om at et det har vært jordskjelv på Aoba

Det ble stille. Det hadde sluttet å blåse. Vi ble liggende en stund før vi forsøkte å sove igjen, tenkte på muligheten for tsunami. Det blåste opp, ulte rundt hushjørnene på hytta og bølgene slo hardt mot stranden. Vi sovnet omsider, og sov en drøy time før det var på tide å stå opp og dra til flyplassen.

Vanuatu har omkring 120 jordskjelv hvert år. De opplever stadig sykloner som ødelegger det menneskene har bygget opp. Den siste store syklonen var i 2015. Da gikk det med 16 menneskeliv. Det er mange når man tar i betraktning at landet har 360.000 innbyggere.

Santo
Kokker på Vanuatu

En av de viktigste næringskildene for menneskene på Vanuatu, er frukt, både den de høster i skogen og den de dyrker selv. Under en syklon faller all frukt til bakken og råtner. Menneskene på Vanuatu står derfor uten mat når syklonene har herjet. Når de forbereder seg til at uværet skal komme, legger de unna mat for å ha når syklonen er over. De lager mat som de pakker inn i bananblader og graver ned i jorden der det er kaldt nok til at den ikke blir ødelagt. De fleste har nemlig ikke kjøleskap i øyriket.

Jordskjelvet vi opplevde var naturlig nok ikke noe noen gjorde noe nummer ut av.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

 

Følg oss gjerne
0

Malekula

Malekula er viet mye plass i bloggen vår. Det er fordi denne øya er den mest eksotiske vi har vært på i Vanuatu, ja faktisk et av de mest eksotiske stedene vi har vært noen gang. Jeg håper jeg klarer å gi dere lesere en indikasjon på hva vi har opplevd der, men jeg tror at man må være der og oppleve det selv for å virkelig forstå hvor annerledes det er der enn det vi er vant til hjemme.

Vi måtte opp grytidlig for å rekke flyet. Denne gangen skulle vi reise med Air Vanuatu.

Vi ble hentet av taxi før resepsjonen på hotellet var åpnet og vi ble kjørt 20 minutter til den innenlandske flyplassen – interessant plass. Veldig manuell innsjekking. Ingen sikkerhetskontroll.

Vanuatu - la eventyret begynne
Fra flyplassen i Port Vila

Både vi og våre vesker ble veid – det betyr vanligvis at flyet er lite og vekten må fordeles nøye – både bagasje og passasjerer… 

Malekula
Air Vanuatu til Malekula

Vår analyse var riktig. Vi ble fulgt til et fly som hadde mellom 15 og 20 seter – det var så trangt at den som satt foran Peter (heldigvis en lite pike) ikke kunne lene seg ordentlig tilbake.

Malekula
Ikke business-class
Malekula
Flyplassen på Ulei

Flyturen skulle ta to timer. Det viste seg at vi skulle ha tre mellomlandinger før vi skulle av. Disse mellomlandingene var på lange gressletter. Flyplassbygningene var bitte små skur av mur. På flyet satt både lokale folk og turister. Det luket svette. Øyboerne har ikke så mye og deodoranter er nok ikke prioritert. Vi var definitivt i en annen verden.

Da vi omsider landet på ”vår” flyplass, Norsup, var vi 30 minutter før tiden – klokken var halv ni.

Malekula
Norsup flyplass på Malekula

Avtalen var at vi skulle bli hentet klokken ni. Vi sto der i solen, utenfor murskuret som var flyplassbygningen, og ventet. To unge gutter og et eldre ektepar ventet også. Flere biler kom og kjørte igjen. Litt før ni kom vår transport. En mørk blå pick-up som skulle hente både guttene, det eldre ekteparet og oss. Det ble bestemt at ekteparet skulle kjøres til sin innlosjering først, deretter skulle vi og guttene bli hentet. Omsider kunne vi gå av ved vårt lodge, Malekula Holiday Villas. Vi ble hjulpet opp en bakke til et nybygd hus med tre leiligheter.

Malekula
Rommet vårt i Malekula Villas

Leilighetene hadde stått klare dagen før og det luktet sement. Terrassene var nesten ferdige. De to unge guttene, som vi nå kjente som Francois fra Lyon og Peter (heretter kalt Peter 2)fra San Fransisco, fikk leiligheten ved siden av oss.

Malekula
Utsikt fra terrassen ned på resten av lodget

Edna kom og hilste litt surt på oss. Vi skulle bli kjørt til et sted for å spise lunsj klokken halv tolv. Ønsket vi kylling eller biff? Vi sa hva vi ville ha og gikk for å hvile. ”Restauranten” var et murhus møblert med hvite plastmøbler, gamle flyplasseter i blå plast og noen slitne kopier av Myran-stolen (originaldesign Arne Jacobsen). Restauranten var pyntet med grønne gardiner langs bjelkene i taket.

Malekula
Restaurant uten navn – interiør og utsikt fra vinduet

Sammen med Peter og Francois, var vi de eneste gjestene. Det skulle vise seg at vi skulle ha mange opplevelser sammen med disse guttene det neste 1,5 døgnet.

Vi spiste lunsj ved samme bord og maten var vel spiselig – guttene spiste biff og Peter og jeg kyllinglår (Peter 1 fikk mitt også). Restauranteieren hadde glemt at drikke er en essensiell del av et måltid, men da jeg etterspurte drikke, kunne hun tilby oss vann. Etter lunsj ble vi hentet av av vår sjåfør for dagen.

Small Nambas

Neste post på programmet var besøk hos Small Nambas, en av stammene som lever på Malekula. De holder til i Walarano på Malekula. Nambas betyr penisfutteral og Small Nambas har fått sitt navn fordi de bruker små penisfutteral. Stammen, Big Nambas, er også hjemmehørende på Malekula. Denne stammen bruker lange penisfutteral. Penisfutteralene er laget av palmeblad. Vi fikk denne informasjonen av taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen til hotellet da vi hadde forlatt Malekula og ankommet Espiritu Santo. Han tilhørte selv stammen Small Nambas og hadde flyttet til Santo for å få jobb.

Bilen tok oss på dårlige veier gjennom tett skog. Omsider så vi sjøen. Bilen stanset. Utenfor så vi små hytter bygget av palmeblader, og mørkebrune unger som løp omkring halvnakne og lekte på stranden. De tittet nysgjerrig på oss.

Malekula
Barna lekte på stranden

Det var som om vi så en film. «Sydhavsidyllen» slik den ble fremstilt i den vestlige verden da vi var små. Levesettet for denne stammen på Malekula var ikke veldig annerledes enn det har vært de siste 4000 år. De har mobiltelefon og klær, men de lager mat over åpen ild, bygger hus av palmeblader og bambus,  sover på matter av palmeblader og toalettet er et hull i bakken.

Vi ble møtt av Veronique, en av Small Nambas’ kvinner, og hennes sønn, Christoph, på 16 måneder.

Malekula
Veronique og hennes sønn Christoph

Han så akkurat ut som de barna vi har sett på TV i et program fra Tanna. Med sin mørke hud og sitt rødgyldne, krusete hår var han bedårende!

Malekula
Bedårende Christoph på 16 måneder

Vi to ble venner etter hvert. Veronique fortalte oss litt om stammen sin og hva som skulle skje mens vi var på besøk. Vi hørte trommer. Det ble kalt til dans. Vi gikk til stammens samlingsplass.

Stammens menn hadde kledd seg i sitt tradisjonelle utstyr, ”stråskjørt”, penisfutteral av palmeblad og tomme frøkapsler rundt anklene. De kom trampende og syngende inn, det ringlet som i dombjeller i frøkapslene og trommene lød hult.

Mennenes dans

Dansen var ferdig. Så var det kvinnenes tur. De hadde pyntet seg i skjørt av flettede palmeblad og hadde kjeder av skjell rundt halsen. De hadde blomster og fjær i håret. Også de danset til trommer og raslende frøkapsler.

Malekula
Small Nambas kvinner danser for oss

 

 

 

 

 

 

 

 

Uvirkelig fordi dette er tradisjon som har vært tilnærmet uendret de siste 4500 år.

Da kvinnene var ferdige, ble vi invitert «inn på kjøkkenet» til Small Nambas. Kjøkkenet var en hule på stranden.

I lyden av bølgeskvulp og lukten av sjø skulle vi lære om stammens mattradisjoner. I kjøkkenet satt tre kvinner på matter av vevde palmeblader og laget laplap.

Malekula
Et sydhavskjøkken

Laplap kan lages av kasavarot og malangarot. Dagens rett var laget av malangarot. Den første kvinnen rev malangaroten på en bit av bark. Det ble en seig masse som ble blandet med vann. Den andre kvinnen la den seige massen i et palmeblad som ble rullet sammen til en sylinder og deretter puttet inn i et bambusrør. Bambusrøret skulle nå grilles på bål. I en hule ved siden av kjøkkenet gjorde et par menn opp ild ved å gni et trestykke og laget bål.

Malekula
Mennene tenner opp ild

Mens bambusrøret ble grillet, skrapte den tredje kvinnen ut kokosmasse av en tørr kokosnøtt. Kokosmassen ble blandet med vann og skulle være tilbehør til laplapen. Før vi spiste, fikk vi en kort innføring i hvordan kvinnene vevde/flettet matter av ulike palmeblader til å bygge hus av og til å ha som tepper på gulvene.

Malekula
Matteveving

Vi ble også vist hvordan blad fra kokospalmer ble brukt til å lage tak til husene. Disse husene varer i 15-25 år avhengig av om taket legges med blader fra unge eller eldre palmer.

Malekula
Håndverk laget av palmeblader

Lap lapen ble servert med kokosmelk i en kurv av flettede palmeblader. Serviettene var blader fra et annet tre, og de føltes faktisk som servietter. Lap lap hadde lite smak, men var godt med nylaget kokosmelk til.

Malekula
Lap lap med kokosmelk servert på en tallerken av palmeblad

Vårt opphold hos Small Nambas ble avsluttet med en avskjedsdans der først mennene og kvinnene danset og deretter måtte vi alle danse med. Da dansen var ferdig, takket Veronique oss for at vi hadde besøkt stammen. Hun sa vi nå var stammemedlemmer av Small Nambas, og ba oss markedsføre dem overfor våre venner og kjente hjemme.

Malekula
Kastom dance

Jeg holdt en liten tale der jeg takket stammen for at de hadde tatt i mot oss og vist oss noen av deres tradisjoner. Jeg oppfordret dem til å holde fast ved sine tradisjoner og ikke la oss turister ødelegge for dem. Francois takket for oss på fransk.

Malekula
Den siste dansen

I kannibalenes fotspor

Turen gikk videre innover i jungelen. Nå skulle vi ut å gå i kannibalenes fotspor. Det har vært praktisert kannibalisme her i Vanuatu frem til 1969. Da vi gikk ut av bilen der i jungelen, ble vi møtt av Jean Claude, en lang, mager fyr som smilte bredt og blottet sine tre gule tenner.

Malekula
Jean Claude – en etterkommer etter kannibalene på Maelkula

Jean Claude hadde på seg en oransje t-skjorte som var tatt vrang på og som var svært skitten. Han var etterkommer av kannibalene på Malekula. Heldigvis var Veronique med som guide. Vi ble først tatt med til seremoniplassen der det ble holdt seremoni for seieren og den/de døde krigerne som skulle spises.

Malekula
Stammens offerplass

Siste gang det var praktisert kannibalisme i denne stammen var i 1888. Ifølge en artikkel i The Telegraph ble sist registrerte tilfelle av kannibalisme i 1969 på Malekula. Det sies ingenting i artikkelen om i hvilken stamme.

Vi ble tatt med videre inn i jungelen, til høvdingens kjøkken, en åpen plass der vi så konturene av hvor måltidet ble tilberedt.

Malekula
Høvdingens kjøkken

Måltidet besto blant annet av menneskekjøtt. Ifølge vår guide, smakte ikke menneskekjøtt godt. Derfor blandet man det med annen type kjøtt og skjell, og serverte blandingen til innvidde. Det var kun krigere som fikk spise menneske, og det var kun krigere som ble spist. Artikkelen i The Telegraph hevder at misjonærer som kom til øyriket på 1800-tallet ble spist.

Ifølge Veronique, var stammene i Vanuatu alltid enige om å føre krig, og en krig var alltid planlagt. To rivaliserende stammer bestemte seg for å føre en krig på et område og den som drepte den første krigeren, var vinner av krigen. Når måltidet var inntatt, måtte de som hadde deltatt holde seg på seremoniplassen i 30 dager før de kunne betraktes som renset for fienden og dermed kunne omgås resten av stammen igjen.

Malekula
Dekorasjon på offerplassen

I denne 30-dagersperioden kunne man ikke en gang klø seg selv. Dersom man klødde seg, for eksempel på armen, med hånden, ble man uren. Derfor hadde krigerne en pinne som de benyttet når de klødde.

Vi fikk også et innblikk i ritualene ved en høvdings død. Høvdingen lagde selv sin grav slik at den sto klar til den dagen han gikk bort.

Malekula
Høvdingenes gravplass – vi talte omkring 20 graver

Vanlige stammemedlemmer ble begravet liggende, mens høvdingen ble begravd stående med hodet over jorden. To livvakter sto og voktet hodet i noen dager. Deretter ble hodet fjernet og lagt i graven høvdingen hadde laget, en flat sten som lå oppå andre stener. Under denne stenen ble høvdingens hode lagt sammen med konkylier.

Malekula
Hodet tilden siste høvdingen som ble gravlagt på gravplassen i jungelen, angivelig i 1888.

Livvaktene voktet hodet til det sluttet å lukte. Vi fikk se denne meget enkle gravplassen der det var rundt 20 flate stener med hodeskaller og konkylier under.

Etter kannibalturen, ble vi kjørt tilbake til lodget der vi fikk beskjed om at middagen var klokken 1830 på samme ”restaurant” som vi spiste lunsj på. Biff og chips sto på menyen.

Malekula
Biff med chips til middag.

Alt stenger tidlig her i Vanuatu og vi dro hjem til lodget vårt etter middag.

Neste morgen ble vi vekket av Edna som kom med frokost til oss, amerikanske pannekaker med banan og et speilegg til.

Malekula
Ednas frokost

Dette var dagen da The 4th Art Festival of Malekula skulle finne sted.

Malekula
Tradisjonelle trommer

Sammen med Peter 2 og Francois ble vi kjørt til festivalplassen i tid til å se første dansegruppe.

 

Malekula
Den fjerde nasjonale kunstfestivalen – fokus på et røykfritt arrangement

 

 

 

 

Alt tydet på at det ville bli en varm dag og vi hadde ikke tatt med oss vann. Vi hadde kjørt forbi et Market and Recreation Centre. Vi kunne sikkert få kjøpt vann der. Men først skulle vi se Lamap stammen danse.

Dramatisk dans med trommer og tramping i jorden. Rislende frøkapsler rundt anklene og malte kropper – vilt og annerledes. Tradisjoner vi kun har lest om og trodd var eventyr. Vi så flere grupper opptre utover dagen.

Malekula

På shopping

Slik fortsatte dagen med stammer fra hele Vanuatu som danset og sang sine eldgamle ritualer. Solen sto høyt og temperaturen var nok godt over 30 grader. Vi måtte ha vann og gikk over til rekreasjonssenteret. Senteret var først og fremst et frukt og grønnsaksmarked. Det bugnet av meloner, kassavarøtter, grapefrukt, papaya og annen frukt.

Malekula
Marked i Lakatoro på Malekula

Vi så en bensinstasjon rett ved – en kontainer med bensinpumpe i – Pacific Oil. Ikke helt som våre bensinstasjoner og i hvert fall ikke et sted det var mulig å kjøpe drikke.

Malekula
Shopping i Lakatore

Flaks for oss fant vi et supermarked der de hadde både vann og Cola og Fanta! Og ikke nok med det, drikken var kald! Vi kjøpte med oss det vi skulle ha og gikk videre på leting etter en caps til Peter. Stedets klesbutikk hadde et godt utvalg av capser – to blå, en grønn, en hvit, en rød og to svarte. Peter valgte den grønne (sikkert fordi han vet at jeg hater grønt… og han elsker å erte). Det er en mulighet for at capsen var brukt, men det får vi aldri vite – med mindre Peter har lus når han kommer hjem.

Malekula
Peters nye caps var grønn – og kanskje ubrukt

Vi gikk tilbake til festivalplassen for å følge opptredenene. Det ble holdt taler og flere stammer danset. Langs den ene siden av plassen var det plassert ut matboder der man kunne kjøpe lokal mat. Vi kjøpte hver vår tuluk til 100 vatu (=8,5 kroner) per stykk. En tuluk er revet malangarot, oksekjøtt og kokos som er pakket i palmeblad og stekt over åpen ild.

Malekula
Dagens lunsj: Tuluk men oksekjøtt

Lite smak, men fylte magen.

Pandanus Campaign, 1 Mama 10 Stamba, hadde et eget innslag på festivalen.

Malekula
1 Mama10 Stamba Pandanus

Et hundretalls mammaer i alle aldre var samlet i forbindelse med et treplantingsprosjekt i regi av Pandanus.

Malekula
Mamas for treplanting

Etter å ha sett et par stammer til danse, ble varmen for mye for meg og vi gikk innom Pandanus brukskunstsenter, for å handle souvenir til reiserommet vårt, før vi begynte å gå de 25 minuttene det tok å gå tilbake til lodget vårt. Taxier så vi ikke mye av på Malekula.

Malekula
Veien tilbake til Malekula Holliday Villas

 

Siste kveld i Malekula

Edna, damen som drev Malekula Holiday Villas, skulle lage middag til oss. Middagen ble servert på terrassen – fisk, ris, frityrstekt søtpotet og salat, etter solnedgang. Vi spiste nok en middag med våre unge venner, Peter 2 og Francois.

Malekula
Peter 2 og Francois

Guttene fortalte om sin reise i Stillehavet. Reisen hadde startet i Sydney, fortsatt til New Caldonia og deretter Salomonøyene. De hadde vært innom både Port Vila og Tanna på Vanuatu, før de kom til Malekula. Vi skulle reise videre dagen etter, men de skulle bli igjen noen dager for snorkle, før ferden gikk videre til Fiji og Tonga, kort tur innom New Zealand og deretter hjem til Peters bestemor i Honolulu. Vi snakket mye om reising og reisemål og vi fikk inspirasjon til nye reisemål.

http://www.goldentrekkers.no/mote-med-mennesk…-og-vanuatu-2019/
Eksotiske Malekula – gir inspirasjon til å besøke andre fjerne kyster i verden

Det var kjølig på terrassen. Det var bekmørkt. Myggen bet. Dagen var slutt og det var også vårt opphold på Malekula. Vemodig. Det er lite sannsynlig at vi kan komme tilbake til denne rustikke, fremmedartede øya i Stillehavet.

Farvel Malekula. Farvel Small Nambas.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

Malekula
Small Nambas menn Bildet er tatt med vårt kamera av Veronique, Small Nambas

 

Malekula
Small Nambas kvinner Bildet er tatt med vårt kamera av Veronique, Small Nambas
Følg oss gjerne
0

Tanna og Mount Yasur

Det er 83 øyer i Vanuatu. Alle, bortsett fra to, er bebodd, men ikke alle har like god kontakt med omverdenen. Man kan komme seg rundt på øyene både med båt og fly.  Båtene tar minst åtte ti ti timer og går ikke nødvendigvis hver dag. Fly går heller ikke hver dag og heller ikke til alle de bebodde øyene.

Tanna
Kart over Vanuatu
(Bildet er lånt av Lonely Planet)

 

 

 

 

 

 

Tanna er grunnen til at vi kjenner til Vanuatu. Tanna er den øya familien Erichsen gikk i land på i første episode av sesong tre av serien Kurs mod fjerne kyster. Nå skulle vi besøke øya og hadde kjøpt en utflukt med AirTaxi. Vi møtte opp på innenlandsterminalen på Port Vila flyplass.

Tanna
Innskjekking til AirTaxi

Sjekket inn hos AirTaxi der både bagasjen og vi ble veid. Vi var åtte personer, to briter (Jan og Richard som var på jordomseiling for syvende året), to spanjoler, to australiere og oss, som skulle fly over til Tanna. Flyturen skulle ta ca. en time og tjue minutter inklusive flyvning over den aktive vulkanen Mount Yasur.

Tanna
Pilot og flyet som tok oss til Tanna

Det var trangt i flyet, og det var kaldt. Flyturen føltes lang der oppe bak skyene, men så gikk piloten lavere med flyet og vi kjørte inn over Mount Yasur. Vi tok bilder av den rykende vulkanen ovenfra.

Tanna
Bilde av krateret til Mount Yasur, tatt fra fly

Noen minutter senere landet vi på flyplassen i Tanna. Vi fikk bagasjen og en baguette hver, og ble plukket opp av en guide som skulle kjøre oss til Mount Yasur. På vei dit, stanset vi på en enorm askeslette. Mens vi fotograferte, kom en mann løpende. Han holdt en sprettert i hånden og stanset ved sjåførens vindu.

Tanna
Pengeinnkrever med sprettert

Mannen kom fra den stammen som kontrollerte askesletten. Han ville ha penger for at vi skulle kjøre over sletten. Sjåføren betalte han og vi kunne kjøre videre.

Tanna
På lavasletten nedenfor vulkanen

Vi kom frem til plassen som var utgangspunktet for kveldens utflukt. der var det samlet en rekke mennesker av mange nasjonaliteter. Vi fikk beskjed om å gå til en samlingsplass og stille oss bak vårt lands skilt. Det var kun én nordmann og én svenske der – oss to. En stamme fra Tanna danset for oss slik at vi skulle komme trygt tilbake fra Mount Yasur.

Tanna
Rituell dans

Vi fikk utdelt hvite hjelmer til bruk på vulkanen. De kom godt med når ti personer satt benket på lasteplanet på en pickup på vei opp Mount Yasur. Det siste stykket måtte vi gå. Det var bratt og det var mange mennesker, men alle kom til topps.

Å se inn i jordens indre

Så sto vi der, da, på kanten av en aktiv vulkan. Det blåste, det røk fra vulkanen, og oste svovel hver gang det smalt nede fra dypet.

Mount Yasur
Før solnedgang

Rett som det var gnistret det til. Glødende lavastein ble kastet opp i luften. Når solen gikk ned, kom smellene hyppigere og den glødende lavaen ble rødere.

Tanna
Glødende lavasteiner kastes i været

Vi vandret der oppe på toppen av en aktiv vulkan. Kanten på vulkanen var halvannen til to meter bred.

Tanna
Godt å ha hjelm på hodet om man skulle bli truffet av en glødende lavastein

Det gikk bratt ned på begge sider – den ene rett ned i jordens indre. Det blåste kraftig og føltes ikke helt trygt å stå der på toppen. Det kom stadige smell fra det indre av jorden, det røk og det kom «utslipp» av sterk svovelduft. Etter som mørket senket seg, var utbruddene hyppigere og vi visste at et skritt feil, kunne bety at vi endte vårt liv i jordens indre.

Tanna
Peter tar de siste bildene

Det var bare gjerde på deler av kanten, og det var delvis ødelagt, og jeg tror ikke det var spesielt solid. Men det var et spektakulært og mektig drama som utspilte seg 100 meter under oss.

Tanna
Spektakulært når Mount Yasur har utbrudd

Det smalt og glødet og gnistret. Man forstår hvor liten man er i den store sammenheng. Moder Jord kan utslette oss med et smell på Mount Yasur.

Tanna
Det brenner i jordens indre

 

 

Vi har skrevet litt mer om Mount Yasur her om du vil lese.

God natt

Det var bekmørkt da vi gikk ned fra vulkanen. Heldigvis hadde vi med oss hodelykt og kom vel ned til pick-upen. Da alle var på plass ble vi kjørt tilbake til samlingsplassen der bussen vår sto. Den tok oss til Rockwater, vårt losji for natten.

Rockwater lå nydelig til ved stranden. Resortet var velstelt og vakkert.

Tanna
Bougainvillea

Vi fikk et stort rom og gikk for å spiste middag. Verten/eieren av Rockwater var en pratsom fyr. Han var halvt australsk og halv fransk fra New Caledonia og fortalte at han hadde bygget fire resort på Vanuatu. Han snakket meget nedsettende om folket på Vanuatu, mente de var late og ikke kunne jobbe. Det ble etter hvert en ubehagelig samtale, hans syn på menneskene som bodde i det landet han hadde flyttet til og som blant annet jobbet for han, var ikke noe vi kunne dele. Vi gikk til sengs.

Tanna
Rockwater Resort

Neste morgen våknet vi til en fantastisk vakker utsikt: Blått hav, bougainvillea og klipper.

Tanna
Utsikten vi våknet til på Rockwater

Vi spiste vår frokost og forsøkte å unngå nok en lang samtale med eieren. Det lyktes vi med og snart satt vi på flyet tilbake til Port Vila og The Terraces.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

Tanna
I flyet på vei tilbake til Port Vila
Følg oss gjerne
0

Vanuatu – la eventyret begynne

Nok en tidlig morgen utenfor Pullman, Adelaide. Klokken var 5.30 og vi ventet på at taxien til flyplassen skulle komme.

Kangaroo Island
Tidlig morgen utenfor Pullman

Den virkelig spennende delen av ferien skulle starte. Det store eventyret på sydhavsøyer i Vanuatu, omgitt av turkisblått hav, dekket av frodig regnskog, blant stammer og etterkommere av kannibaler.

Flyreisen til Port Vila, Efate, vårt første stopp, tok seks og en halv time. Vi mellomlandet i Brisbane.

Vanuatu - la eventyret begynne
Mellomlanding i Brisbane

Da vi landet i Port Vila var vi spente på hva som ville møte oss. Flyplassen var enkel.

Fire flyselskap operer der, Virgin Australia, Qantas Airways, Air Vanuatu og AirTaxi. Vi fikk bagasjen og fant en taxi som tok oss til hotellet, The Terraces. Nydelig hotell og flott rom med fantastisk utsikt over lagune og regnskog.

Vanuatu - la eventyret begynne
Terrassen på hotellet
Vanuatu - la eventyret begynne
Utsikt fra terrassen vår på hotellet

Vi bestilte en halvdags rundtur på Efate til dagen etter og gikk og hvilte oss. Det begynte å regne. Det regnet og regnet. Vi spiste middag mens det regnet, og vi gikk til sengs i regnvær.

Vanuatu - la eventyret begynne
Calamaris

Vi våknet om natten av at regnet øste ned og vi våknet til regn neste morgen. Vi var i Vanuatu, et sydhavsparadis. Vi ringte til consiergen og sa at vi vurderte å kansellere utflukten på grunn av regn. Mens hun sjekket ut formaliteter omkring avbestillingen, gikk vi til frokost og da kom solen frem. Vi skulle ut på tur likevel!

Efate rundt

Frokosten ble spist i en fei og vi gikk for å pakke bagen. Vår guide og sjåfør for dagen hentet oss klokken ni. Reiseselskapet vårt var fem australiere. Et par fra Melbourne på vår alder, et yngre par fra Brisbane og en eldre kvinne fra Sydney som reiste alene (hun hadde blitt enke for tre år siden). Vår erfaring med australiere er at de er svært åpne, hyggelige og inkluderende. Et skikkelig trivelig folkeferd.

Vanuatu - la eventyret begynne
Vårt reisefølge for dagen

Først besøkte vi et vannfall. Vannet var klargrønt og omgitt av frodig regnskog. Solen skinte. Vi tok bilder og pratet med vårt reisefølge.

Vanuatu - la eventyret begynne
Vannfall, Efate
Vanuatu - la eventyret begynne
Vannfall

Et lite stopp på stranden var neste post på programmet. Den som ønsket det, kunne bade. Ingen badet, men vi vasset litt slik at vi fikk kjenne litt  på vannet.

Vanuatu - la eventyret begynne
Ved stranden
Vanuatu - la eventyret begynne
Strand-selfie

Deretter kjørte vi videre til the Bue hole. Fantastisk farge på vannet. Vanuatu er kjent for sine «blue holes», nydelige vannspeil av ferskvann.

Vanuatu - la eventyret begynne
Blue hole

Vår guide disket opp med et nydelig fruktbord. Ingenting er som å spise frukten der den er modnet i solen. Vi har aldri smakt søtere papaya.

Vanuatu - la eventyret begynne
Fruktbord på Vanuatu

Lunsj ble inntatt på en liten restaurant i tilknytning til et skilpaddereservat. Grillet kylling, pølse og baner servert med søtpotetchips og grønnsaker. Etter å  ha spist, gikk vi for å se skilpaddene.

Vanuatu - la eventyret begynne
Sjøstjerner blant skilpaddene

En skilpadde kommer inn på land, legger egg og svømmer ut i sjøen igjen. De ser aldri sitt avkom. Skilpaddeungene klekkes under sanden og i løpet av tre til fem dager kravler de seg opp av sanden og ut i lyset, og begynner deretter sin ferd mot havet. Denne ferden er kanskje 10 meter, kanskje 100, men de små dyrene, som måler omkring 10 cm, er svært utsatt for å bli fuglemat på denne ferden. De som når havet, risikerer å bli spist av fisk. Svært få vokser opp. Derfor finnes det slike reservater rundt omkring i verden. (Vi besøkte et senter i Selingan, Borneo, i 2015.)

Vanuatu - la eventyret begynne
Handicraft

Skilpaddesenteret hadde noen hundre skilpadder boende. De som var der fra de ble født, trengte 12 år for å bli sterke nok til å klare livet i havet. Den eldste skilpadden, en hunn, ble påstått å være 260 år, noe jeg er litt usikker på om kan være mulig, da skilpadder vanligvis blir mellom 100 OG 200 år.

Vanuatu - la eventyret begynne
260 år gammel skilpadde i skilpaddereservatet

Nok om det, vi matet den gamle skilpadden og et par andre store skilpadder med papaya, og de spiste fra hendene våre. Imponerende og spesielle skapninger.

Et besøk på Tanna kaffe inngikk i rundturen. Vi var sent ute, og vår sjåføren kjørte fort på humpete veier. Vi kom frem i tid til at vertskapet kunne ta imot oss, fikk en kort demonstrasjon av kaffebrenningsprosessen, smakte på kaffe og handlet litt kaffe. Kaffen var, som navnet tilsier dyrket på vulkanøyen Tanna.

Vanuatu - la eventyret begynne
Nybrent Tanna-kaffe
Vanuatu - la eventyret begynne
Kaffe males på Tanna kaffe

 

Dermed var vår rundtur på Efate over. Vi ble kjørt tilbake til hotellet og tok farvel med våre australske venner.

Middag i Port Vila

Etter litt hvile, tok vi en taxi til sentrum. Vi hadde ikke små nok penger til å betale for taxien. I Vanuatu har de fleste butikker, restauranter og taxier lite vekslepenger, og store sedler er nok en sjeldenhet. Taxisjåføren ga oss kortet sitt og ba oss ringe han for taxi tilbake til hotellet og betale for begge turene på tilbakeveien.

Vi  spiste middag på Chill, en restaurant vi ble anbefalt av et av de australske parene.

Vanuatu - la eventyret begynne
Calamaris – igjen

Maten var OK, men vi hadde fremdeles til gode å spise et WOW-måltid i Vanuatu. Da jeg skulle finne kortet til taxisjåføren i vesken min var det borte. Jeg tømte innholdet av vesken på restaurantbordet og fant kortet til slutt. Servitøren ringte etter taxi og jeg samlet sammen tingene mine. Vi gikk ut og ventet på taxien. På vei til hotellet plukket han opp to andre gjester som skulle til samme hotell (dobbel inntekt for sjåføren, ikke halv pris for kundene). Sjåføren fikk en telefon, og da vi kom til hotellet sa han at restauranten hadde funnet mitt førerkort på bordet. Så fikk taxisjåføren to turer til den kvelden – betalt av oss.

Vi gikk til rommet og pakket en bag, for dagen etter skulle vi bestige en av verdens mest tilgjengelige aktive vulkaner på øya Tanna, Mount Yasur.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

Følg oss gjerne
0

To dager på Kangaroo Island

Adelaide klokken seks om morgenen. Vi sto utenfor Pullman hotell og ventet på transporten som skulle ta oss til Cape Jervis, der fergen til Kangaroo Island gikk fra.

Kangaroo Island
Venter på bussen til Cape Jervis

Minibussen kom og en energisk og morgenkvikk australier som het Mark, åpnet døren, kom med noen spøkefulle kommentarer og hjalp oss å legge bagasjen inn i bussens bagasjerom. Mark var vår sjåfør. Vi satte oss inn i bussen og var vei til reisens første store stopp, Kangaroo Island. Turen to i underkant av to timer, inkludert et par stopp for å hente opp flere reisende, samt et stopp for å ta bilder av ville kenguruer som gresset på jordene langs veien.

Kangaroo Island
Beitende kenguruer

Det var lyst da vi kom frem til fergen. Det var Sealink som driftet fergene og det var også dette selskapet vi hadde booket turen til Kangaroo Island hos – transport, opphold og opplevelser.

Kangaroo Island
Feergen som skulle ta oss til Kangaroo Island

Fergen så sliten ut – mye rust. Vi gikk ombord, kjøpte oss litt frokost og fant sitteplasser. Turen over tok 45 minutter. Da fergen la til kai i fergeleiet i Penneshaw, sto en buss og ventet på oss. Sjåføren, Mark (het alle sjåfører i Australia Mark?), var like kvikk og morsom som første Mark. Gjengen i bussen, for det meste italienere og spanjoler, var derimot ganske tause og utilnærmelige. Jeg tror ikke vi vekslet noen ord med noen av dem i løpet av hele dagen. Forhåpentligvis var de vanskelige å komme i kontakt med fordi de ikke kunne så mye engelsk. Det får vi aldri vite.

Første stopp var Clifford’s Honeyfarm. Der fikk vi et foredrag om bier og blomster og fremstilling av honning, og om bienes hierarki med dronning og arbeidere hannbiene. Hannbiene flyr ut og befrukter en hunnbie. Deretter dør han. Dersom han ikke finner en hunnbie  flyr han tilbake til bikuben og blir sittende i et hjørne der han blir matet av sine søstre resten av sitt liv. 

Kangaroo Island
Tema: Blomster og bier

Dronningen er eneveldig. Alle andre hunnbier er arbeidere. Når dronningen dør, velger arbeiderne ut 5-6 egg som er potensielle dronninger. Disse blir matet med annen mat enn de øvrige «barna». Den første bien som bli klekket, blir dronning De resterende 4-5 blir drept.

Kangaroo Island
Innsiden av en bikube

Vi fikk smake ulike honninger og kjøpte også med oss litt. Honningen vil smake godt til ost i vinter.

Ferden gikk så videre til Hanson Bay Visitor Centre. Der ble vi først servert lunsj på kafeen. Hanson Bay Visitor Centre er et fristed for koalabjørner. Etter lunsj gikk vi en tur i skogen og så på koalabjørner. De er trøtte typer, sitter høyt oppe i trærne og om de ikke spiser sine eukalyptustrær, så sover de. Men de er skjønne bamser.

Kangaroo Island
Høyt henger de og søte er de

Koalabjørnene hører ikke naturlig til på Kangaroo Island. Det ble  satt ut ca 30 bjørner på 1920-tallet og nå er bestanden vokst til et sted mellom 30.000 og 50.000. Koalabjørenen, som ikke er bjørner, men pungdyr, har ingen naturlige fiender på Kangaroo Island og myndighetene har gjort ulike tiltak for å redusere bestanden, bl.a. ved avlivning (som ble stanset) og sterilisering.

Kangaroo Island
Koala i vill tilstand

En stund sultet dyrene og man plantet flere eukalyptustrær for å skaffe mer mat til dem. Problemet med den store koalabjørnbestanden er enda ikke løst.

Neste post på programmet var Remarkable Rocks. Klipper som er som skulpturer.

Kangaroo Island
Remarkable Rocks
Kangaroo Island
Remarkable Rocks 2
Kangaroo Island
Remarkable Rocks 3

Skulpturer som regn, vind og bølger har formet i løpet av 500 millioner år. Vilt og vakkert står de der på toppen av en gigantisk klippe. Bølgene slo høyt og det var ikke tillatt å gå bak formasjonene. Man kunne ende i havet og vår guide kunne informere oss om at det ikke sto i hans stillingsbeskrivelse at han skulle redde turister som gjorde ting de ikke skulle.

Etter Remarkable Rocks skulle vi se Admiral’s Arch.

Kangaroo Island
Admirals Arch

Et annet fenomen formet av bølger og vind gjennom tusener av år. Gangveien av tre ned til Admirals Arch er spektakulær med vill natur og en koloni med New Zealand seler.

Kangaroo Island
Mannen og havet

Fra Admirals Arch ble vi kjørt til vår innkvartering for natten, Seafront.

Kangaroo Island
Seafront hotell

Etter en lang dag med mange inntrykk smakte det godt med pizza og rødvin.

Kangaroo Island
Pizza på Seafront

 

 

 

 

Andre dag på Kangaroo Island

Ny dag nye muligheter, ny bussjåfør og nye medpassasjerer. Denne gang var vi på tur med blant annet to australske par i 60-årene, Maria og Les og Faye og Barry, samt en familie av indisk opprinnelse.

Andre dag på Kangaroo Island startet med et besøk på Emu Ridge Eucalyptus Destillery. Vi fikk en gjennomgang av prosessen med fremstilling av eukalyptusolje.

Kangaroo Island
Bonden på Emu Ridge

Bonden som hadde gjennomgangen fortalte at gården hans var registrert som produsent av emuer, men at han kun eide to av dem og begge var hanner. Hans levebrød var eukalyptusolje.

Etter lunsj på Vivonne Bay Bistro, besøkte vi Seal Bay Conservation Park.

Kangaroo Island
Australsk sjøløve

Der kom vi tett på australske sjøløver. Vi så hanner som sloss og mødre med unger.

Kangaroo Island
Sjøløve på stranden i Seal Bay

Neste stopp var Raptor Domain. Her fikk vi se et show med rovfugler som i utganspunktet var funnet skadet. Mange av dem ble aldri friske nok til å klare seg selv i naturen. De hadde derfor fått tilholdssted i naturreservatet. Fuglene ble trenet opp til å fange bytte i luften, på marken mm. Noen var tamme og satt på fanget eller armen til publikum.

Kangaroo Island
Sølvi og Ørnulf

Siste punkt på programmet på Kangaroo Island var et besøk i Kangaroo Island Wildlife Park. For meg var dette høydepunktet.

Kangaroo Island
Kengu og kengubarnet

Her kom vi i nærkontakt med kenguruer og koalabjørner, fikk holde dem og klappe dem.

Kangaroo Island
Skippy og jeg

Kenguruene hadde vært i parken fra de var små og hadde blitt håndmatet fordi mødrene deres var blitt påkjørt og drept. Dyrene hadde store flater å bevege seg på i parken og var uredde mennesker.

Kangaroo Island
Alfie og Sølvi

En veldig hyggelig avslutning på to opplevelsesrike dager på Kangaroo Island.

Veien tilbake til Adelaide og Pullman tok tre timer med båt og buss. Tiden var inne for å gjøre alt klart til neste dag og reisen til Vanuatu.

 

Følg oss gjerne
0

Adelaide – et pusterom før neste opplevelse

Etter vår lange reise til Australia, hadde vi lagt inn en dag for å akklimatisere oss til nye omgivelser i en annen tidssone. Vi hadde en hyggelig dag i Adelaide, en «småby» med 1,3 millioner innbyggere. Først spiste vi en lang frokost på hotellet. Det var meldt 10 grader og regn, men da vi kikket ut, var det sol og nesten skyfri himmel.

Adelaide
En solskinnsdag

Vi gikk ut i den australske vintersolen, 100 meter og vi var i gågaten der alle butikkene lå. Vi vandret i gatene og arkadene. Alt føltes kjent, litt europeisk. Kanskje ikke så rart når man tenker på at landet var en britisk koloni fra 1787 frem til 1. januar 1901, og nå er en del av det britiske Commonwealth. I begynnelsen sendte Storbritannia fanger til Australia, senere kom også flere frie mennesker til landet, og etter annen verdenskrig emigrerte over en million briter fra Storbritannia til Australia.

Adelaide
Adelaide

Nok om det, Adelaide har for det meste lave bygninger og en del engelsk inspirerte arkader der samlere av ulike slag har sine utsalgssteder.

Adelaide
Vakker arkade i britisk stil

Byen er dessuten preget av asiatisk kulturpåvirkning fra kinesere, indere og vietnamesere. Peter mener dessuten at en del av arkitekturen er inspirert av «ville vesten». (Dette her er Peter i Peters fantasi: Han gikk inn på en av pubene dvs. restaurantene, ble skjenket en whisky og deretter kastet ut etter en hard nevekamp)

Adelaide
«Western Saloon» (Peters tolkning)

I gatene ser man kunstperler i form av statuer, bilder, fontener og møbler:

Adelaide
Fontenekunst

 

 

 

 

 

 

 

 

Adelaide
Paraplykunst

 

Adelaide
Grisekunst

 

Adelaide
Gatekunst 1
Adelaide
Gatekunst 2
Adelaide
Gatekunst 3
Naturens kunst

 

Adelaide
«Møbelkunst»

De har mange fine sjokoladebutikker i Adelaide og vi valgte å gå inn i en der de serverte varm sjokolade.

Adelaide
Sjokoladekunst 1

Det er vinter i Adelaide, 10-12 grader og innimellom regner det og plutselig skinner solen igjen. Varm sjokolade smakte godt i det kjølige været.

Adelaide
Sjokoladekunst 2

Vi har alltid hørt at australierne er så hyggelige. Vi gikk inn i en butikk for å titte. Jenta bak disken lurte på hvor vi kom fra, hvor lenge vi skulle være i Adelaide og kom med mange forslag til gode spisesteder for kvelden. Litt senere ble vi stanset av en mann i 60-årene som satt på en fortausrestaurant. Han ville bare prate, fortalte at han het Hagen, at begge foreldrene hadde kommet til Australia fra Tyskland. Hagen fortalte at ha hadde vært heroinmisbruker og alkoholiker, men hadde jobbet seg ut av misbruket, og nå var han bekymret for det ice, et dop som er utbredt i Australia. En kompis kom og vi gikk videre for å spise lunsj.

Sult

Det er ikke alltid så slett å finne den riktige restauranten når man er sulten. Vi har nok gått på mange «bommerter» i den forbindelsen. Dagens lunsj ble inntatt på en «pastarestaurant» der de serverte gresk, spansk og italiensk mat. Saganaki med pita og tsatsiki var god, men ingen stor opplevelse.

Adelaide
Saganaki-lunsj

Vi gjorde bedre research før middag. Google og Tripadvisor er gode hjelpemidler. Vi fant frem til en liten restaurant som serverte thailandsk mat. Stedet var en smal tarm hvorav en tredjedel var kjøkken. Det trakk iskaldt fra inngangsdøren som manglet fem centimeter nederst. Maten, derimot, var fantastisk. Til forrett hadde vi dumplings fylt med reker og formet som blomster.

Adelaide
Sea Flower

Peter spiste gul kyllingcurry med mango og jeg spiste biff med sataysaus og peanøtter.

Adelaide
Gul curry med mango
Adelaide
Biff med sataysaus

Et av de beste måltidene vi har spist på våre reiser. Servicen var også bra. Vi ble servert av en malaysisk jente som hadde reist til Australia sammen med sin søster, for å tjene penger. Og tenk, hun hadde en kusine som var gift og jobbet i Oslo.

Adelaide
Social Street S2

Da middagen var fortært og vi var til bunns i vinflasken tok vi taxi til hotellet for å pakke. Neste dag skulle vi til Kangaroo Island. Og vi skulle reise tidlig!

 

 

 

 

 

Følg oss gjerne
0