Espiritu Santo

Espiritu Santo betyr Den Hellige Ånd på portugisisk og spansk. Det var den portugisiske oppdageren Pedro Fernandes de Queiros som ledet en spansk ekspedisjon, som først etablerte en bosetning på øya i 1606.

Santo
Pedro Fernandes de Queiros

Vi ble fortalt at da Queiros ankret opp utenfor øya etter at det var bitt mørkt, trodde han at han var kommet til Australia. Han så mange lys inne på land og tenkte at han var kommet til et sted med mange mennesker. Da han våknet om morgenen, så han bare skog og ingen hus. Han ble redd og ville avvente landgang. Om kvelden skjedde det samme igjen. Han trodde det var ånder og døpte øya Espiritu Santo.

Senere tok britene og franskmennene over styret. Under annen verdenskrig var over 40.000 amerikanske soldater utstasjonert på Santo. Øya ble brukt som supply og support base etter at japanerne hadde angrepet Pearl Harbour. Santo er blitt et populært mål for dykkere etter at amerikanerne dumpet militært materielle i sjøen utenfor øya etter krigen. Skipsvraket, SS President Coolidge, tiltrekker seg også dykkere fra hele verden.

Santo
Gammelt bilde fra Vanuatu

 

 

 

 

 

 

Espiritu Santo – Den hellige Ånd

Santo
Flyet vårt venter på flyplassen i Norsup, Malekula

Vi ankom Espiritu Santo halv ni på morgenen, etter å ha tilbragt to dager på Malekula. Santo har kun innenriks

flyplass, men det var en ordentlig flystripe og en relativt stor terminalbygning. Vi fikk bagasjen vår og gikk ut for å finne en taxi. Taxiene sto på rad og vi gikk inn i den første og ble kjørt de 20 minuttene det tok til hotellet som skulle være vår base de neste fem dagene.

Sjåføren som kjørte oss het, John, og var fra stammen Small Nambas, som vi besøkte på Malekula.

Santo
John i bilen hans

På hotellet, The Barriere Beach Resort, ble vi tatt i mot i resepsjonen av Calvin, daglig leder for hotellet.  Bagasjen vår ble tatt til rommet og vi fikk en omvisning på hotellet og informasjon om restaurantens åpningstider av consiergen, Catherin. Rommet vårt var en «hytte» ved stranden med tre terrasser i ulike nivåer og direkte aksess til strand og sjø. Nydelig utsikt fra terrassen over turkis vann og frodig vegetasjon.

Santo
Utsikt fra terrassen vår

Hotellet var en oase for oss etter våre hektiske og opplevelsesrike dager både i Australia og på Vanuatu.

Santo
Vår hytte sett fra sjøsiden

Vi hadde hatt mange tidlige morgener, og  åtte takeoffs, og like mange landinger, i løpet av de siste 12 dagene. Det føltes godt å skulle være flere dager på samme sted – uten noe som var forhåndsplanlagt.

Santo
Stranden ved «hytten» vår

Vi slappet av og sov mye den første dagen. Været var veldig skiftende, men vi tok vårt første bad i det turkisblå havet som omkranser Vanuatu.

Dag to på Santo tilbragte vi på hotellet. Det var 22-23 grader og blåste kraftig. Det fristet ikke å bade. Dagen gikk med til bloggskriving og bilderedigering. Det tar lang tid å fullføre en bloggpost. Lunsj og middag spiste vi på hotellet. Vi bestilte en heldags utflukt til dagen etter, og la oss tidlig.

Ut på tur

Neste morgen, etter frokost, ble vi hentet av vår guide og sjåfør for dagen, Samuel. Samuel kjørte oss nordover langs østkysten av Santo, og etter bare noen få kilometer stanset han og viste oss hvordan de innfødte alltid kunne finne noe å spise om de var ute i naturen og ble sultne. Han hoppet ut av bilen og dro opp en kokosnøtt som hadde slått rot og spiret, og slo den hardt i asfalten flere ganger til den sprakk.

Santo
Samuel og kokosnøtten

Inne i kokosnøtten kokosvannet erstattet med det myk kokosmasse som smakte nydelig. Samuel viste oss også at i det var kokosmasse i den nye stengelen. Mettende mat for jegere og de som har lite penger.

Vi kjørte vider og etter noen nye kilometer stanset han igjen, og kjøpte ferske kokosnøtter til oss. Barna han kjøpte dem av, to søstre på 8-10 år, laget hull i dem og Samuel laget sugerør til oss av en hul plantestengel.

Santo
Fersk kokosnøtt med naturlig sugerør

Barna fikk 100 vatu (er lik 8 kroner) hver av oss og de ble så glade at de hoppet.

Santo
Kokosnøttselgeren

Samuel viste oss også hvordan man laget en tallerken av fire store blader fra en plante. Han viste oss lokalbefolkningens naturlige paraplyer, noen kjempeblader som vokste i jungelen.

Santo
Naturlig paraply

Han var en naturens mann, vår sjåfør. Det viste seg at han bodde meget enkelt med sin kone og sine to små barn, drev jakt i skogen og sanket mye av det jungelen kunne by på.

Champagne Beach

Neste stopp var Champagne Beach, selve bildet på en sydhavstrand, kritthvit puddersand, turkisblått hav, frodig regnskog og nesten folketom.

Santo
Champagne Beach

I vannet svømte tre små barn fra området, og vi kunne skimte noen store skilpadder fem-ti meter ut i vannet.

Santo
Lokale barn lekte med oss på stranden
Santo
Fisk på land

Idyll. Vi badet og solte oss, Peter snorklet i et par timer. En stund lekte jeg med de tre små som var som fisker i vannet og jeg snakket med en hyggelig australsk kvinne, opprinnelig fra Sri Lanka, bosatt i Sydney. Hun tipset oss om ting å gjøre i Sydney, blant annet båt til Manley Beach og Blue Mountain. Mens vi lå på stranden og slappet av, bestilte Samuel lunsj til oss i Port Orly, som var siste destinasjon denne dagen.

Port Orly

Santo
Port Orly

Vi kjørte videre og da vi kom frem til Port Orly, var kokosnøttkrabben ferdig tilberedt.

Santo
Kokosnøttkrabbe

Restauranten var rustikk, og vi spiste en herlig lunsj på stranden med utsikt over det usannsynlige blå Stillehavet.

Santo
Paradis

Etterpå gikk vi langs stranden, fotograferte og så litt på det lokale folkelivet, fiskebåter og skjell.

Santo
Tur på stranden
Santo
På stranden i Port Orly – lokal fiskebåt

Klokken var tre og det var på tide å kjøre tilbake mot hotellet.

Santo
Peter og Samuel

På vei tilbake stanset vi ved et av de mange «blå hullene», Nando Blue Hole, som finnes på Vanuatu, og spesielt på Santo. Fantastisk syn!

Santo
Ved Nando blue hole

Et blått hull er en ansamling av ferskvann som kommer fra øyas fjellmassiver. Hullene får sin intense blåfarge fra renheten i vannet og mineraler og kalksten på bunnen.

Santo
Ved Nando Blue Hole

Det var lagt opp til at de besøkende kunne bade i hullet. Stammen som eide Nando Bue Hole hadde bygget gangbroer og plattformer og hengt opp tau som man kunne bruke om man ønsket å kaste seg ut i vannet.

Santo
Nando Blue Hole

Det var sent på ettermiddagen og vi valgte å droppe badingen og heller gå rundt å fotografere de usannsynlig vakre omgivelsene.

Santo
Nando Blue Hole

Tilbake på hotellet, slappet vi av en stund og spiste Vanuatu-biff til middag.

Santo
Vanuatubiff til middag

De siste to dagene

Vi hadde hvilt og sovet en del etter at vi kom til Santo, men vi hadde også jobbet mye med bloggen.

Santo
Frukt – en del av frokosten

Da vi hadde spist en frokost som besto av porcherte egg, toast og frukt, den fjerde dagen, tok vi personalbussen til Luganville, «hovedstaden» på Espiritu Santo. Vi gikk frem og tilbake i hovedgaten.

Santo
Fra hovedgaten i Luganville
Santo
Fra hovedgaten i Luganville
Santo
Fra hovedgaten i Luganville

Det fantes noen kinesiske butikker med alt fra blyanter og hårspenner til tabletter og souvernirer. Vi så en politistasjon og en postkasse for brev til Vanuatu og til utlandet.

Santo
Politistasjonen i Luganville
Santo
Postkasse

Det var et fransk bakeri der de hadde ordentlig espressokaffe og noen mer eller mindre innbydende spisesteder.

Vi spiste vår lunsj på The Espiritu Hotel. Når man har reist en stund i et land som ikke har den helt store matkulturen, sett med europeiske øyne, blir man ganske matlei. «Alt» smaker likt og på Santo var maten generelt lite saltet og hadde lite smak. Heller ikke min toast på The Espiritu var noen hit. Derimot var Peter fornøyd med sin fish’n’chips.

Santo
Peter på vei for å drikke espresso

Det ble ikke den store shoppingdagen i Luganville, til det er utvalget for lite. Fangsten denne dagen var noen souvernirglass til barna og et middel som skulle lindre Peters myggstikkplager.

Vanuatu mote

Den store motebølgen for kvinner er «Mother Hubbard dress«, en kjole som ble introdusert for «de halvnakne, ville kvinnene» av britiske misjonærer på 1800-tallet. Kjolene den gangen var langermet og skulle dekke så mye som mulig av kroppen. Vanuatiske kvinner i dag, bærer en kortermet versjon som finnes i en uant mengde av farger, mønster og fargekombinasjoner. Bare jeansmoten  (1740) har holdt seg lenger enn Mother Hubbardkjolen.

Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Santo
Mother Hubbard kjole anno 2019
Selv de yngste har Mother Hubbard kjoler anno 2019

 

«Hjemveien»

Vel ferdig med shopping og Luganville, stanset vi en liten gulgrønn taxi i hovedgaten og spurte om han kunne kjøre oss til hotellet.

Santo
Taxien vår

Sjåføren ba oss hoppe inn og vi kjørte av gårde. Rex, som taxisjåføren het, snakket og snakket.

Santo
Taxisjåfør Rex

Han pratet mye og fortalte om sine fire koner, ti barn osv., osv. Jeg syntes etter hvert at vi hadde kjørt veldig lenge og spurte hvor langt det var igjen. Vi er snart fremme, sa han og kjørte videre, og pratet videre.

Santo
Dashbordet i taxien til Rex er pyntet

Til slutt ble jeg sint og ba han snu. Han fortsatte litt til og stoppet ved et resort og sa «her er det». Det var feil resort og han måtte kjøre tilbake fem kilometer. På veien truet han med  sette oss av. Omsider så vi skiltet til vårt resort, betalte avtalt sum og gikk inn på hotellet. Middagen den kvelden var enkel, ceviche og vårruller på hotellet.

Siste dagen på Santo blåste det. Vi badet litt på morgenen og forsøkte å sole oss, gikk en tur på den usannsynlig vakre stranden, tok bilder.

Santo
Hotellstranden
Santo
Hotellstranden
Santo
Hotellstranden
Santo
Hotellstranden

Det blåste stadig kraftigere. Vi bestemte oss for å holde oss inne etter lunsj, skrev ferdig bloggen for Malekula og pakket alt klart til vi skulle reise neste dag.

Santo
A view to kill for

Vi spiste biff- og noodlesalat til middag og la oss. På morgenkvisten, rett før klokken 3, ristet Peter i meg. «Det er jordskjelv», sa han. Jeg kjempet meg ut av søvnen og kjente at jorden skalv i noen sekunder. Så var det over. Men det var skremmende og usikkert. Ville det komme flere skjelv? Der på Espiritu Santo var alt bekmørkt. Vi googlet earthquake vanuatu og fant at jordskjelvet hadde styrke 6 på Richters skala og hadde sitt episenter på øya Aoba, 140 km fra der vi befant oss.

Santo
Melding om at et det har vært jordskjelv på Aoba

Det ble stille. Det hadde sluttet å blåse. Vi ble liggende en stund før vi forsøkte å sove igjen, tenkte på muligheten for tsunami. Det blåste opp, ulte rundt hushjørnene på hytta og bølgene slo hardt mot stranden. Vi sovnet omsider, og sov en drøy time før det var på tide å stå opp og dra til flyplassen.

Vanuatu har omkring 120 jordskjelv hvert år. De opplever stadig sykloner som ødelegger det menneskene har bygget opp. Den siste store syklonen var i 2015. Da gikk det med 16 menneskeliv. Det er mange når man tar i betraktning at landet har 360.000 innbyggere.

Santo
Kokker på Vanuatu

En av de viktigste næringskildene for menneskene på Vanuatu, er frukt, både den de høster i skogen og den de dyrker selv. Under en syklon faller all frukt til bakken og råtner. Menneskene på Vanuatu står derfor uten mat når syklonene har herjet. Når de forbereder seg til at uværet skal komme, legger de unna mat for å ha når syklonen er over. De lager mat som de pakker inn i bananblader og graver ned i jorden der det er kaldt nok til at den ikke blir ødelagt. De fleste har nemlig ikke kjøleskap i øyriket.

Jordskjelvet vi opplevde var naturlig nok ikke noe noen gjorde noe nummer ut av.

Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.

 

Følg oss gjerne
0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *