Espiritu Santo betyr Den Hellige Ånd på portugisisk og spansk. Det var den portugisiske oppdageren Pedro Fernandes de Queiros som ledet en spansk ekspedisjon, som først etablerte en bosetning på øya i 1606.
Vi ble fortalt at da Queiros ankret opp utenfor øya etter at det var bitt mørkt, trodde han at han var kommet til Australia. Han så mange lys inne på land og tenkte at han var kommet til et sted med mange mennesker. Da han våknet om morgenen, så han bare skog og ingen hus. Han ble redd og ville avvente landgang. Om kvelden skjedde det samme igjen. Han trodde det var ånder og døpte øya Espiritu Santo.
Senere tok britene og franskmennene over styret. Under annen verdenskrig var over 40.000 amerikanske soldater utstasjonert på Santo. Øya ble brukt som supply og support base etter at japanerne hadde angrepet Pearl Harbour. Santo er blitt et populært mål for dykkere etter at amerikanerne dumpet militært materielle i sjøen utenfor øya etter krigen. Skipsvraket, SS President Coolidge, tiltrekker seg også dykkere fra hele verden.
Espiritu Santo – Den hellige Ånd
Vi ankom Espiritu Santo halv ni på morgenen, etter å ha tilbragt to dager på Malekula. Santo har kun innenriks
flyplass, men det var en ordentlig flystripe og en relativt stor terminalbygning. Vi fikk bagasjen vår og gikk ut for å finne en taxi. Taxiene sto på rad og vi gikk inn i den første og ble kjørt de 20 minuttene det tok til hotellet som skulle være vår base de neste fem dagene.
Sjåføren som kjørte oss het, John, og var fra stammen Small Nambas, som vi besøkte på Malekula.
På hotellet, The Barriere Beach Resort, ble vi tatt i mot i resepsjonen av Calvin, daglig leder for hotellet. Bagasjen vår ble tatt til rommet og vi fikk en omvisning på hotellet og informasjon om restaurantens åpningstider av consiergen, Catherin. Rommet vårt var en «hytte» ved stranden med tre terrasser i ulike nivåer og direkte aksess til strand og sjø. Nydelig utsikt fra terrassen over turkis vann og frodig vegetasjon.
Hotellet var en oase for oss etter våre hektiske og opplevelsesrike dager både i Australia og på Vanuatu.
Vi hadde hatt mange tidlige morgener, og åtte takeoffs, og like mange landinger, i løpet av de siste 12 dagene. Det føltes godt å skulle være flere dager på samme sted – uten noe som var forhåndsplanlagt.
Vi slappet av og sov mye den første dagen. Været var veldig skiftende, men vi tok vårt første bad i det turkisblå havet som omkranser Vanuatu.
Dag to på Santo tilbragte vi på hotellet. Det var 22-23 grader og blåste kraftig. Det fristet ikke å bade. Dagen gikk med til bloggskriving og bilderedigering. Det tar lang tid å fullføre en bloggpost. Lunsj og middag spiste vi på hotellet. Vi bestilte en heldags utflukt til dagen etter, og la oss tidlig.
Ut på tur
Neste morgen, etter frokost, ble vi hentet av vår guide og sjåfør for dagen, Samuel. Samuel kjørte oss nordover langs østkysten av Santo, og etter bare noen få kilometer stanset han og viste oss hvordan de innfødte alltid kunne finne noe å spise om de var ute i naturen og ble sultne. Han hoppet ut av bilen og dro opp en kokosnøtt som hadde slått rot og spiret, og slo den hardt i asfalten flere ganger til den sprakk.
Inne i kokosnøtten kokosvannet erstattet med det myk kokosmasse som smakte nydelig. Samuel viste oss også at i det var kokosmasse i den nye stengelen. Mettende mat for jegere og de som har lite penger.
Vi kjørte vider og etter noen nye kilometer stanset han igjen, og kjøpte ferske kokosnøtter til oss. Barna han kjøpte dem av, to søstre på 8-10 år, laget hull i dem og Samuel laget sugerør til oss av en hul plantestengel.
Barna fikk 100 vatu (er lik 8 kroner) hver av oss og de ble så glade at de hoppet.
Samuel viste oss også hvordan man laget en tallerken av fire store blader fra en plante. Han viste oss lokalbefolkningens naturlige paraplyer, noen kjempeblader som vokste i jungelen.
Han var en naturens mann, vår sjåfør. Det viste seg at han bodde meget enkelt med sin kone og sine to små barn, drev jakt i skogen og sanket mye av det jungelen kunne by på.
Champagne Beach
Neste stopp var Champagne Beach, selve bildet på en sydhavstrand, kritthvit puddersand, turkisblått hav, frodig regnskog og nesten folketom.
I vannet svømte tre små barn fra området, og vi kunne skimte noen store skilpadder fem-ti meter ut i vannet.
Idyll. Vi badet og solte oss, Peter snorklet i et par timer. En stund lekte jeg med de tre små som var som fisker i vannet og jeg snakket med en hyggelig australsk kvinne, opprinnelig fra Sri Lanka, bosatt i Sydney. Hun tipset oss om ting å gjøre i Sydney, blant annet båt til Manley Beach og Blue Mountain. Mens vi lå på stranden og slappet av, bestilte Samuel lunsj til oss i Port Orly, som var siste destinasjon denne dagen.
Port Orly
Vi kjørte videre og da vi kom frem til Port Orly, var kokosnøttkrabben ferdig tilberedt.
Restauranten var rustikk, og vi spiste en herlig lunsj på stranden med utsikt over det usannsynlige blå Stillehavet.
Etterpå gikk vi langs stranden, fotograferte og så litt på det lokale folkelivet, fiskebåter og skjell.
Klokken var tre og det var på tide å kjøre tilbake mot hotellet.
På vei tilbake stanset vi ved et av de mange «blå hullene», Nando Blue Hole, som finnes på Vanuatu, og spesielt på Santo. Fantastisk syn!
Et blått hull er en ansamling av ferskvann som kommer fra øyas fjellmassiver. Hullene får sin intense blåfarge fra renheten i vannet og mineraler og kalksten på bunnen.
Det var lagt opp til at de besøkende kunne bade i hullet. Stammen som eide Nando Bue Hole hadde bygget gangbroer og plattformer og hengt opp tau som man kunne bruke om man ønsket å kaste seg ut i vannet.
Det var sent på ettermiddagen og vi valgte å droppe badingen og heller gå rundt å fotografere de usannsynlig vakre omgivelsene.
Tilbake på hotellet, slappet vi av en stund og spiste Vanuatu-biff til middag.
De siste to dagene
Vi hadde hvilt og sovet en del etter at vi kom til Santo, men vi hadde også jobbet mye med bloggen.
Da vi hadde spist en frokost som besto av porcherte egg, toast og frukt, den fjerde dagen, tok vi personalbussen til Luganville, «hovedstaden» på Espiritu Santo. Vi gikk frem og tilbake i hovedgaten.
Det fantes noen kinesiske butikker med alt fra blyanter og hårspenner til tabletter og souvernirer. Vi så en politistasjon og en postkasse for brev til Vanuatu og til utlandet.
Det var et fransk bakeri der de hadde ordentlig espressokaffe og noen mer eller mindre innbydende spisesteder.
Vi spiste vår lunsj på The Espiritu Hotel. Når man har reist en stund i et land som ikke har den helt store matkulturen, sett med europeiske øyne, blir man ganske matlei. «Alt» smaker likt og på Santo var maten generelt lite saltet og hadde lite smak. Heller ikke min toast på The Espiritu var noen hit. Derimot var Peter fornøyd med sin fish’n’chips.
Det ble ikke den store shoppingdagen i Luganville, til det er utvalget for lite. Fangsten denne dagen var noen souvernirglass til barna og et middel som skulle lindre Peters myggstikkplager.
Vanuatu mote
Den store motebølgen for kvinner er «Mother Hubbard dress«, en kjole som ble introdusert for «de halvnakne, ville kvinnene» av britiske misjonærer på 1800-tallet. Kjolene den gangen var langermet og skulle dekke så mye som mulig av kroppen. Vanuatiske kvinner i dag, bærer en kortermet versjon som finnes i en uant mengde av farger, mønster og fargekombinasjoner. Bare jeansmoten (1740) har holdt seg lenger enn Mother Hubbardkjolen.
«Hjemveien»
Vel ferdig med shopping og Luganville, stanset vi en liten gulgrønn taxi i hovedgaten og spurte om han kunne kjøre oss til hotellet.
Sjåføren ba oss hoppe inn og vi kjørte av gårde. Rex, som taxisjåføren het, snakket og snakket.
Han pratet mye og fortalte om sine fire koner, ti barn osv., osv. Jeg syntes etter hvert at vi hadde kjørt veldig lenge og spurte hvor langt det var igjen. Vi er snart fremme, sa han og kjørte videre, og pratet videre.
Til slutt ble jeg sint og ba han snu. Han fortsatte litt til og stoppet ved et resort og sa «her er det». Det var feil resort og han måtte kjøre tilbake fem kilometer. På veien truet han med sette oss av. Omsider så vi skiltet til vårt resort, betalte avtalt sum og gikk inn på hotellet. Middagen den kvelden var enkel, ceviche og vårruller på hotellet.
Siste dagen på Santo blåste det. Vi badet litt på morgenen og forsøkte å sole oss, gikk en tur på den usannsynlig vakre stranden, tok bilder.
Det blåste stadig kraftigere. Vi bestemte oss for å holde oss inne etter lunsj, skrev ferdig bloggen for Malekula og pakket alt klart til vi skulle reise neste dag.
Vi spiste biff- og noodlesalat til middag og la oss. På morgenkvisten, rett før klokken 3, ristet Peter i meg. «Det er jordskjelv», sa han. Jeg kjempet meg ut av søvnen og kjente at jorden skalv i noen sekunder. Så var det over. Men det var skremmende og usikkert. Ville det komme flere skjelv? Der på Espiritu Santo var alt bekmørkt. Vi googlet earthquake vanuatu og fant at jordskjelvet hadde styrke 6 på Richters skala og hadde sitt episenter på øya Aoba, 140 km fra der vi befant oss.
Det ble stille. Det hadde sluttet å blåse. Vi ble liggende en stund før vi forsøkte å sove igjen, tenkte på muligheten for tsunami. Det blåste opp, ulte rundt hushjørnene på hytta og bølgene slo hardt mot stranden. Vi sovnet omsider, og sov en drøy time før det var på tide å stå opp og dra til flyplassen.
Vanuatu har omkring 120 jordskjelv hvert år. De opplever stadig sykloner som ødelegger det menneskene har bygget opp. Den siste store syklonen var i 2015. Da gikk det med 16 menneskeliv. Det er mange når man tar i betraktning at landet har 360.000 innbyggere.
En av de viktigste næringskildene for menneskene på Vanuatu, er frukt, både den de høster i skogen og den de dyrker selv. Under en syklon faller all frukt til bakken og råtner. Menneskene på Vanuatu står derfor uten mat når syklonene har herjet. Når de forbereder seg til at uværet skal komme, legger de unna mat for å ha når syklonen er over. De lager mat som de pakker inn i bananblader og graver ned i jorden der det er kaldt nok til at den ikke blir ødelagt. De fleste har nemlig ikke kjøleskap i øyriket.
Jordskjelvet vi opplevde var naturlig nok ikke noe noen gjorde noe nummer ut av.
Tips og råd for reisen til Vanuatu ser du her.
