Ny dag. Nye muligheter. Også i dødsriket. Vi gikk til frokost. Fremst i min hukommelse lå de skrikende grisene fra gårsdagens begravelse. Frådende lå de der i den stekende solen og ventet på å dø. Jeg forsøkte å glemme dette synet.
Udin og Graha hentet oss i Toyota suv-en. Vi skulle få en myk start på dag to i «dødsriket», et besøk i en Torajabyen, Lemo.
Vi kom til byen med de spektakulære tongkonan husene, som er typisk for Torajaland. Husene benyttes til oppbevaring av ris. Torajaene selv har some boliger bak de respektive husene.
I fronten av husene ser man ofte bøffelhorn. Hornene kommer fra bøfler som er ofret ved begravelser. Jo flere bøffelhorn, jo høyere status har familien som eier huset.
På bakken foran husene lå ris til tørk – på store presenninger. Turister, som oss selv, løp rundt og tok bilder. En busslast med spanjoler regjerte selfiekongeriket – høylydte med spisse albuer. Men vi er ikke tapt bak en vogn, og fikk tatt våre bilder.
Deretter fortsatte vår rundtur i Torajaland. Vi kjørte opp i høyden, forbi et begravelsesområde, passerte vakre krypter, graver hugget ut i noen enorme stener som et jordskjelv hadde lagt igjen ute på et jorde – for noen tusen år siden, vakre rismarker og frodig natur.
Høyt oppe i fjellet med utsikt over takterrassen og gravene i kampesteinene, kunne vi nyte vår lunsj i vakre, velstelte omgivelser.
Gode og mette og beredt for nye opplevelser. Omvisning i tongkonanene som ble brukt til overnatting.
Hengende graver
Deretter gikk turen til flere gamle og nye, hengende graver og graver hugget ut i fjellet. Rundt omkring sto en rekke bårer som var benyttet til å frakte de døde til den «siste hvile». Disse bårene ser ut som små tongkonaner og blir bygget til bruk ved kun en begravelse.
Når avdøde er stedt til hvile i sin hule, krypt eller hengende grav, blir båren satt igjen ved gravstedet. Der blir den stående til naturen har tatt den tilbake. Det samme skjer med kistene til de som begraves i huler og i fjellet. Kistene står tilfeldig forlatt utenfor gravstedene og fortæres av tidens tann.
Ke’te Kesu
Vi kom til en 400 år gamle Torajalandsbyen, Ke’te Kesu’. Husene så ut som de ser ut i dag, men takene var bygget i bambus, mens de i dag er bygget i blikk.
Litt bortenfor byen, lå det en rekke krypter. Siste nytt i gravsteder i Toraja er krypter.
De er rimeligere å bygge enn graver hugget inn i fjellet, og kan tilvirkes både i mur og i tre Det er også plass til mange familiemedlemmer i en krypt. Vi fikk se disse moderne innretningene – utenpå.
Hvert år i en uke i september, hentes de døde ut fra sine gravsteder. De blir rengjort og skiftet på og man tar familiebilder sammen med de døde. Dette er en skikk som gjentas hvert år i 2-3 år etter begravelsen. Tidligere tok man de døde med på vandring gjennom landsbyen – The walking deads, men denne skikken er til stor del avskaffet.
To dager i dødens rike gikk mot slutten. Vi var slitne av alle inntrykk og av alt det som for oss er helt uforståelig. Udin avsluttet sin omvisning med å ta oss med på «shopping» i bygatene. Vi handlet litt souvernirer og dro til hotellet for å hvile.
Middagen ble inntatt på Moinca Café og Resto også den kvelden. Vi betalte 100 kroner for middag og øl for to. Kvelden ble avsluttet med allsang i restauranten, både ABBA, Beatles og Rod Steward ble sunget. Tekstene googlet vi. Her kan du føle stemningen.
Neste morgen ble vi kjørt den lange veien tilbake til flyplassen i Makassar. Nå var vi på egen hånd. Vi ventet på flyet til Bali.
